Har du sluttet i jobben? Det var en tidligere kollega, selv for lengst pensjonist, som for noen år siden stilte meg et uventet spørsmål. Det ble derfor hengende litt i luften, mens jeg spurte meg selv: - Ser jeg så gammel ut?
- Nei, det er ikke fullt så ille, jeg har noen år før jeg kan pensjonere meg, var svaret den gang.
Jeg husker godt hvordan vedkommende nærmest overså svaret, fortsatte sitt resonnement og la ut hvor fint han hadde det etter at han ga seg på jobben, at han ikke hadde angret en eneste dag, og at han aldri hadde hatt det så travelt som i pensjonisttilværelsen.
Jeg misunte han ikke, men kjente på meg at resonnementet trolig hadde noe allmenngyldig over seg, når man først var blitt pensjonist.
Det er gått noen år siden den gang, og jeg har vent meg til at det samme spørsmålet har kommet oftere etter at jeg fylte 60. Nå nærmer jeg meg faktisk 62 år. I Norge kan mange, inkluderet meg selv, da gå av med pensjon på ordnede vilkår.
De samme vilkår sier at jeg kan velge selv. Mellom to goder, slik jeg ser det: jobbe eller pensjonere meg.
Nå skal jeg finne mitt ståsted som gjør at det ene alternativet skal velges framfor det andre.
Jobber eller pensjonere meg ?
Pensjonere meg eller jobbe ?
Det er nok av råd å få fra andre. "Du må ikke finne på å jobbe en dag lenger enn du trenger", er ett.
"Det er mange som har angret på at de sluttet", et annet.
Den hyggeliste kommentaren kom fra en kollega i samme korridor: "Er ikke du for sprek til å slutte, da?".
Mange innfallsvinkler å ta innover seg.
Jeg er i skrivende stund i tvil om hva som er riktig for meg.
I praksis er det vel slik at om jeg velger å pensjonere meg, har jeg brent noen broer for alltid. Selve jobben, daglig kontakt med kolleger, interessante arbeidsoppgaver, de faste holdepunkt.
En dag jeg er sliten på og kanskje av jobben, kommer andre tanker fremst i bildet: gjøre noe helt annet, slippe å følge klokken morgen og kveld, og tidsfrister i arbeidet. Mer tid til familien og fritidssysler. Nye muligheter.
Det handler vel egentlig om å gå fra et tilrettelagt liv, slik det har vært for meg i om lag 40 år, til å få veldig mye fritid. Det er kanskje der utfordringen ligger, ja.
Men uansett valg, er helsen den viktigste basis for det gode liv. Beholder jeg den, kan det bli 40 nye år - som pensjonist.
Men da må jeg bli 100!
fredag 31. desember 2010
søndag 29. august 2010
36 kg
De som kjenner meg tror kanskje at jeg med denne overskriften har tenkt å skryte på meg en storfisk.
Saken dreier seg imidlertid om et høyst levende menneske, min tante på 101 år.
- De synes jeg er for tynn og har gitt meg noe næringsrikt å drikke, sier hun med et glimt i blikket.
Jeg besøker henne ikke ofte på grunn av geografisk avstand, men det hender jeg ringer henne eller, som nå, altså stikker innom sykehjemmet hun bor på når jeg er i Oslo.
- Hei, er det deg, sier hun, og gir tydelig uttrykk for at hun kjenner igjen meg. Godt gjort, synes jeg, men tanken om at hun også sa navnet mitt da jeg besøkte henne for et års tid siden gjør meg litt usikker. - Har du ikke kona med, spør hun og bekrefter at hun er helt med. Barn og barnebarn spør hun også etter med interesse. Så forteller hun selvsagt om sine egne, som hun er så stolt av. - Det var trist å miste henne, sier hun. Det er datteren og eneste barn som døde av kreft hun snakker om. På veggen henger et bilde av henne. Det gjør det også av mannen, som gikk bort for mange år siden. Det siste gjelder vel mange gamle damer.
Men tante har holdt stand og ber oss sette oss ned på det lille rommet hun disponerer. Tilbud om kaffe kommer. Hadde vi ikke kjørt bil ville det ha blitt satt fram sherry også. Fin frue tante, men først og fremste et fantastisk menneske å møte.
- Har du lest dagens avis, sier hun. Hun abbonnerer på Aftenposten som ligger foran henne. - Du kan ta den med.
Så referer hun til nettopp dagens og de økonomiske problemene i USA.
Tante hører dårlig og er også dårlig til bens. Det siste er nok ikke uten en viss sorg og tidvis også smerter. Det nevnes når man treffer henne. Men hun er mest opptatt av hva som skjer rundt henne og familien forøvrig. Slik sett var det også naturlig at hun inviterte til 100 årsdag i 2009. Det største for meg på denne dagen var da hun under måltidet løftet hendene og ba oss være med på allsang, hvor hun sang opp og dirigerte. Sang fra hennes egen ungdomstid. Et festlig og rørende innslag.
Nå spør jeg meg selv om jeg kanskje kan ha fått noen av genene søster til min far innehar. En ting har vi i alle fall felles. Vi er begge venstrehendte.
Saken dreier seg imidlertid om et høyst levende menneske, min tante på 101 år.
- De synes jeg er for tynn og har gitt meg noe næringsrikt å drikke, sier hun med et glimt i blikket.
Jeg besøker henne ikke ofte på grunn av geografisk avstand, men det hender jeg ringer henne eller, som nå, altså stikker innom sykehjemmet hun bor på når jeg er i Oslo.
- Hei, er det deg, sier hun, og gir tydelig uttrykk for at hun kjenner igjen meg. Godt gjort, synes jeg, men tanken om at hun også sa navnet mitt da jeg besøkte henne for et års tid siden gjør meg litt usikker. - Har du ikke kona med, spør hun og bekrefter at hun er helt med. Barn og barnebarn spør hun også etter med interesse. Så forteller hun selvsagt om sine egne, som hun er så stolt av. - Det var trist å miste henne, sier hun. Det er datteren og eneste barn som døde av kreft hun snakker om. På veggen henger et bilde av henne. Det gjør det også av mannen, som gikk bort for mange år siden. Det siste gjelder vel mange gamle damer.
Men tante har holdt stand og ber oss sette oss ned på det lille rommet hun disponerer. Tilbud om kaffe kommer. Hadde vi ikke kjørt bil ville det ha blitt satt fram sherry også. Fin frue tante, men først og fremste et fantastisk menneske å møte.
- Har du lest dagens avis, sier hun. Hun abbonnerer på Aftenposten som ligger foran henne. - Du kan ta den med.
Så referer hun til nettopp dagens og de økonomiske problemene i USA.
Tante hører dårlig og er også dårlig til bens. Det siste er nok ikke uten en viss sorg og tidvis også smerter. Det nevnes når man treffer henne. Men hun er mest opptatt av hva som skjer rundt henne og familien forøvrig. Slik sett var det også naturlig at hun inviterte til 100 årsdag i 2009. Det største for meg på denne dagen var da hun under måltidet løftet hendene og ba oss være med på allsang, hvor hun sang opp og dirigerte. Sang fra hennes egen ungdomstid. Et festlig og rørende innslag.
Nå spør jeg meg selv om jeg kanskje kan ha fått noen av genene søster til min far innehar. En ting har vi i alle fall felles. Vi er begge venstrehendte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
