Prosentpoeng er et begrep som dukker opp når valgresultatet presenteres. Slik også ved det nettopp avholdte kommunevalget. Noen journalister fristes også her av forenklingslysten ved å ta bort "poeng" i ordet. De fleste av oss skjønner likevel hva som menes, men med de store endringene for noen partier ved årets valg, er det fristende å eksemplifisere hva forskjellen i begrepene prosentpoeng og prosent faktisk er.
Begge beskriver endringer fra forrige valg.
For SV og FrP var dette hhv -2 og -6,1 prosentpoeng, mens det for Høyre var 8,7 prosentpoeng.
I prosent mistet imidlertid SV ca 33 prosent av stemmene (ned fra 6,1 % til 4,1 %). FrP mistet ca 35 prosent (ned fra 17,5 til 11,4). Tilsvarende fikk Høyre 45 prosent flere stemmer med sin oppgang fra 19,3 til 28 %.
Slik jeg ser det kunne riktig bruk av prosentvis endring ved årets valg vært god tilleggsinformasjon om de store utslagene vi fikk og understreket det faktiske forhold om valgvinnere og -tapere.
Likevel er nok prosentpoeng begrepet som gjør seg best.
Her er forklaringen av begrepet som jeg fant på Wikipedia:
Prosentpoeng eller prosentenhet brukes til å angi den absolutte endringen mellom to prosentverdier. For eksempel er en endring fra 16 prosent til 20 prosent en økning på 4 prosentpoeng. Samtidig er det en relativ økning på 25 prosent, siden 4 er 25 prosent av 16. Prosentpoeng deles videre inn i basispunkter eller basispoeng, der 100 basispunkter er 1 prosentpoeng.[1]
I sammenheng med meningsmålinger så blir dette av og til omtalt feil. Man sier at oppslutningen til et parti går opp med 5 prosent når det egentlig er 5 prosentpoeng
onsdag 14. september 2011
mandag 5. september 2011
VM i friidrett
Jeg studerte på idrettshøgskolen tidlig på 1970-tallet og fikk naturlig nok innføring i de fleste idretter. Da læreren i friidrett, Arne Nytrø, skulle lære oss å kaste kule, innledet han leksjonen med å be oss ta opp kulen på 7,5 kg og skritte opp 20 meter fra ringen den skulle kastes fra. Deretter ble vi bedt om å snu oss og se tilbake på ringen. "Så langt kaster de beste i verden kula", forklarte Nytrø, mens vi sto og kjente på hvor tung den var.
I dag kaster de enda lenger og er mye bedre i de fleste grener innen friidrett og det ligger en enorm innsats bak.
Personlig er jeg mest imponert over 10- og 7-kjemperne, som må være jevnt god i så mange øvelser. Noen av dem er så gode at de kunne ha vært i norgestoppen i flere enkeltøvelser.
Ellers er konkurransene i seg selv spennende, selv om tålmodigheten kan bli satt noe på prøve hos meg i maraton. Jeg tenker faktisk at et slikt løp inne i mellom må oppleves kjedelig for de som løper også. For ikke å snakke om 50 km kappgang.
I årets VM ble trestegkonkurransen veldig morsom med et nytt ess som hoppet opp mot 18-meters grensen. Fantastisk av en 21 åring.
Så har vi Bolt da med sin hurtighet og sin stil, som satte et verdig punktum for årets VM med verdensrekorden på 4X100 meter, som han tok sammen med lagkameratene fra Jamaica.
At Norge og de øvrige nordiske land er små nasjoner, får man en bekreftelse på i et slikt mesterskap. "Vi er så få her i landet", danner basis her også. Vi har ikke så mange å ta av.
Gledelig er det derfor at vi har utøvere som når finalen i sin øvelse.
Og selvsagt er vi skuffet sammen med Andreas Torkhildsen over at det ble "bare" sølv i spydkast. Han har jo kapasiteten inne til å ta gull.
Nå må vi vente til OL i London i 2012.
I dag kaster de enda lenger og er mye bedre i de fleste grener innen friidrett og det ligger en enorm innsats bak.
Personlig er jeg mest imponert over 10- og 7-kjemperne, som må være jevnt god i så mange øvelser. Noen av dem er så gode at de kunne ha vært i norgestoppen i flere enkeltøvelser.
Ellers er konkurransene i seg selv spennende, selv om tålmodigheten kan bli satt noe på prøve hos meg i maraton. Jeg tenker faktisk at et slikt løp inne i mellom må oppleves kjedelig for de som løper også. For ikke å snakke om 50 km kappgang.
I årets VM ble trestegkonkurransen veldig morsom med et nytt ess som hoppet opp mot 18-meters grensen. Fantastisk av en 21 åring.
Så har vi Bolt da med sin hurtighet og sin stil, som satte et verdig punktum for årets VM med verdensrekorden på 4X100 meter, som han tok sammen med lagkameratene fra Jamaica.
At Norge og de øvrige nordiske land er små nasjoner, får man en bekreftelse på i et slikt mesterskap. "Vi er så få her i landet", danner basis her også. Vi har ikke så mange å ta av.
Gledelig er det derfor at vi har utøvere som når finalen i sin øvelse.
Og selvsagt er vi skuffet sammen med Andreas Torkhildsen over at det ble "bare" sølv i spydkast. Han har jo kapasiteten inne til å ta gull.
Nå må vi vente til OL i London i 2012.
søndag 28. august 2011
Trening
Etter en del reisefravær, er det godt å komme tilbake til vante omgivelser og mer faste aktiviteter. Dette gjelder bl.a. fysisk trening, som jeg synes er lettes å holde i gang når man befinner seg i kjent terreng.
En tur i helt nytt terreng ble det imidlertid for meg i sommer med turen til Nona, høyeste fjelltopp på Grytøy, drøyt 1000 moh. Dette er en dagstur med ganske sterk stigning og delvis gang i ur på slutten, men oppe på toppen blir du belønnet med en fantastisk utsikt over selve Grytøy og havområdet mellom Andøy og Hinnøy. Turen har stått på dagsorden i mange år, og det er veldig hyggelig å se tilbake på at jeg kunne realisere dette i sommer. Takk til Tore Varmedal, som var med som kjentmann og turkamerat.
Litt sprek følte jeg meg faktisk da jeg tok matpausen oppe på toppen. Men også her fant jeg "et søskenbarn på Gjøvik" da jeg bladde i boka man kan skrive seg inn i: En 80-åring hadde gjort sin 49. og 50. tur denne sommeren. "Dette blir nok min siste tur hit opp", hadde 80-åringen skrevet i boka, bak tallet 50.
Tilbake til hverdagen er det altså de faste turene som nå tilstrebes tatt ofte nok til at man kjenner det gjør godt. Sommerens mål er å gå "De fem fjellturer" opp til 5 fjelltopper i nærområdet, 4 av dem ca 1400 moh. I skrivende stund gjenstår de to lengste. Sist jeg tok alle fem på en sommer var i 2006 og det er godt å kjenne at det ikke er tyngre i år.
For meg er trening plussaktivitet,som bringer meg inn i en positiv spiral med økt overskudd og både fysisk og psykisk velvære. Det kan likevel være perioder det er tungt å komme i gang, dersom treningsavbruddet blir for langt. Regelmessighet blir således et treningsmål i seg selv.
Med årene er jeg også blitt flinkere til å starte rolig ut, både med treningen generelt og på hver enkelt tur. Jeg må også erkjenne at hardt underlag tærer mer på kroppen enn tidligere og unngår derfor dette.
Jeg synes det er greit å gå i litt stigning, slik at hjertefrekvensen øker uten at tempoet nødvendigvis må være stort. I de senere år har jeg hatt stor glede av å bruke pulsklokke til å regulere intensiteten. En treningstur trenger ikke være lenger enn 30 minutters gange i stigning, men blir gjerne litt lenger. Jeg har forøvrig stor sans for innfalssvinkelen til trim, som ble lansert for mange år siden: 50 meter gang - 50 meter jogg, intervalltrening. Som en start.
Intervalltrening i en helt annen divisjon sto også på dagsorden for en 18-årig skiløper, som trente i samme lia som jeg gikk i sommer. I løpet av treningsøkten passerte han meg 8 ganger på vei opp, og like mange ganger ned. Det virket som han koste seg også.
En tur i helt nytt terreng ble det imidlertid for meg i sommer med turen til Nona, høyeste fjelltopp på Grytøy, drøyt 1000 moh. Dette er en dagstur med ganske sterk stigning og delvis gang i ur på slutten, men oppe på toppen blir du belønnet med en fantastisk utsikt over selve Grytøy og havområdet mellom Andøy og Hinnøy. Turen har stått på dagsorden i mange år, og det er veldig hyggelig å se tilbake på at jeg kunne realisere dette i sommer. Takk til Tore Varmedal, som var med som kjentmann og turkamerat.
Litt sprek følte jeg meg faktisk da jeg tok matpausen oppe på toppen. Men også her fant jeg "et søskenbarn på Gjøvik" da jeg bladde i boka man kan skrive seg inn i: En 80-åring hadde gjort sin 49. og 50. tur denne sommeren. "Dette blir nok min siste tur hit opp", hadde 80-åringen skrevet i boka, bak tallet 50.
Tilbake til hverdagen er det altså de faste turene som nå tilstrebes tatt ofte nok til at man kjenner det gjør godt. Sommerens mål er å gå "De fem fjellturer" opp til 5 fjelltopper i nærområdet, 4 av dem ca 1400 moh. I skrivende stund gjenstår de to lengste. Sist jeg tok alle fem på en sommer var i 2006 og det er godt å kjenne at det ikke er tyngre i år.
For meg er trening plussaktivitet,som bringer meg inn i en positiv spiral med økt overskudd og både fysisk og psykisk velvære. Det kan likevel være perioder det er tungt å komme i gang, dersom treningsavbruddet blir for langt. Regelmessighet blir således et treningsmål i seg selv.
Med årene er jeg også blitt flinkere til å starte rolig ut, både med treningen generelt og på hver enkelt tur. Jeg må også erkjenne at hardt underlag tærer mer på kroppen enn tidligere og unngår derfor dette.
Jeg synes det er greit å gå i litt stigning, slik at hjertefrekvensen øker uten at tempoet nødvendigvis må være stort. I de senere år har jeg hatt stor glede av å bruke pulsklokke til å regulere intensiteten. En treningstur trenger ikke være lenger enn 30 minutters gange i stigning, men blir gjerne litt lenger. Jeg har forøvrig stor sans for innfalssvinkelen til trim, som ble lansert for mange år siden: 50 meter gang - 50 meter jogg, intervalltrening. Som en start.
Intervalltrening i en helt annen divisjon sto også på dagsorden for en 18-årig skiløper, som trente i samme lia som jeg gikk i sommer. I løpet av treningsøkten passerte han meg 8 ganger på vei opp, og like mange ganger ned. Det virket som han koste seg også.
lørdag 23. juli 2011
Oslo 22. juli
Vi er i Oslo 22. juli og tar oss en tur til sentrum. Underveis til kaféen på VG-passasjen (som ligger vis-a-vis Regjeringskvartalet) får jeg en innskytelse om å foreslå at min kone og jeg heller går på restauranten Apotheket på St Olavs plass. En times tid senere går vi ut på gata og befinner oss ca 200 meter fra Regjeringskvartalet. Klokken er 1526. Så smeller det. Et fryktelig brak. Kunne det være et tordenskrall ? Neppe.
Så vender vi blikket mot Akersgata og ser folkeansamlingen, alle med blikket mot Regjeringskvartalet. Vi blir stående en stund og beveger oss etter hvert langs baksiden av VG-huset, hvor enda flere mennesker samler seg. Ryktene svirrer. Hva har skjedd? Eksplosjon ? Bombe? En forbipasserende forteller at høyblokka er blåst i filler og gir oss første indikasjon på hva som har hendt. Jeg ringer en svoger for å sjekke om det er kommet noe på nettet, men det er for tidlig.
Så kommer politiet og smått om senn avsperres området. Nede ved Tinghuset er noen allerede i ferd med å samle knuste vindusglass som ligger på fortauet. Vi får beskjed om at trikken vi venter på er stanset inntil videre og får etter en tid tak i en drosje som tar oss hjem.
På TV kommer etter hvert de grusomme realiteter for dagen og dagen etter våkner vi opp til de fryktelige tapstallene på Utøya.
Vi dropper en planlagt tur til sentrum lørdag, men jeg tar turen bort til Baker Hansen på Adamstuen, hvor en ungdom er alene på jobb denne lørdagen. Jeg blar gjennom avisene som er tilgjengelig der. Hovedoppslaget er det samme. VG har ekstrautgave. - Hvordan har du det i dag, spør ekspeditøren meg. Selv opplever hun det litt skummelt å være alene på jobb. - Det er så få kunder i dag og nesten ingen biler som kjører forbi, sier hun. Med andre ord en stille by. Dagen derpå.
Nå gjelder det å få klarhet i hva som har skjedd og hvorfor.
Men Norge vil nok aldri bli helt det samme fra i dag.
Så vender vi blikket mot Akersgata og ser folkeansamlingen, alle med blikket mot Regjeringskvartalet. Vi blir stående en stund og beveger oss etter hvert langs baksiden av VG-huset, hvor enda flere mennesker samler seg. Ryktene svirrer. Hva har skjedd? Eksplosjon ? Bombe? En forbipasserende forteller at høyblokka er blåst i filler og gir oss første indikasjon på hva som har hendt. Jeg ringer en svoger for å sjekke om det er kommet noe på nettet, men det er for tidlig.
Så kommer politiet og smått om senn avsperres området. Nede ved Tinghuset er noen allerede i ferd med å samle knuste vindusglass som ligger på fortauet. Vi får beskjed om at trikken vi venter på er stanset inntil videre og får etter en tid tak i en drosje som tar oss hjem.
På TV kommer etter hvert de grusomme realiteter for dagen og dagen etter våkner vi opp til de fryktelige tapstallene på Utøya.
Vi dropper en planlagt tur til sentrum lørdag, men jeg tar turen bort til Baker Hansen på Adamstuen, hvor en ungdom er alene på jobb denne lørdagen. Jeg blar gjennom avisene som er tilgjengelig der. Hovedoppslaget er det samme. VG har ekstrautgave. - Hvordan har du det i dag, spør ekspeditøren meg. Selv opplever hun det litt skummelt å være alene på jobb. - Det er så få kunder i dag og nesten ingen biler som kjører forbi, sier hun. Med andre ord en stille by. Dagen derpå.
Nå gjelder det å få klarhet i hva som har skjedd og hvorfor.
Men Norge vil nok aldri bli helt det samme fra i dag.
onsdag 29. juni 2011
Hurtigruta
"Hurtigruten - minutt for minutt" på NRK2, hvor vi fulgte MS NORDNORGE fra Bergen til Kirkene i perioden 16. - 22. juni, skal ha hatt nær 3 millioner seere totalt. Jeg var blant dem som ofte var innom kulturkanalen til NRK disse dagene, både sent og tidlig.
Hurtigruta har eksistert siden 1893, da pioner og kaptein Richard With tok til orde for at det måtte være mulig å opprette en rute langs kysten mellom Sør-Norge og Nord-Norge. Den største utfordringen var nok skipsfart innaskjærs de mørke nettene vinterstid. Men slik ble altså landsdeler og spesielt steder langs kysten nordpå bundet sammen.
Dagens MS NORDNORGE fra 1997 er fjerde generasjon siden det første (damp)skipet med dette navn ble satt inn i ruten i 1924 og vi opplever selvsagt i dag en helt annen standard på skipene enn de opprinnelige.
Når det gjelder betydningen hurtigruta har hatt, spesielt nordpå, sier visesangeren Halvdan Sivertsen det som har vært et faktum for mange med sangen "Bare hurtigruta går", hvor et av versene lyder:
Stormen står inn fra Saltenfjord
Han slår og han slit og han rive
Herregud kor sterk og stor
Nu står han oss visst etter livet
Strømmen går og togan står
Og flyan må dem tjore
Fjellet stengte dem i går
Og bilan e helt utpå jordet
Bare hurtigruta går.
Jeg har erfaring med at det (nesten) går an å stille klokka etter når hurtigruta passerer Toppsundet/Grytøy to ganger daglig på vei nordover til Harstad ved 6-tida eller sydover fra Harstad rundt 0930. Det er et flott syn når majestetene siger inn eller ut sundet, spesielt på vei sydover mot Risøyrenna.
Et helt personlig forhold har jeg også til en av hurtigrutene, MS Harald Jarl. Den er ikke lenger i drift som hurtigrute (ombygd til lukseriøst cruise-skip med navnet Andrea i 2002), men var ganske ny (1960) da jeg mønstret på i Trondheim som byssegutt i min første sommerjobb i 1964. Sist jeg så skipet i sin opprinnelige form (2001), lå det ved kai i Oslo. Da var fortsatt kunsten til Kaare Espolin Johnson ombord. Disse bildene fins nå på en av de nye hurtigrutene, MS Trollfjord.
Tilbake til 1964, kan jeg trekke frem mange minner. Tre ganger Bergen-Kirkenes tur/retur fulgte jeg skipet. Jeg tror timelønna var under 2 kroner, men vi hadde altså fri kost og losji. Det første skiftet i byssa måtte på kl. 0600. Jobben jeg husker best er den daglige skrellingen av store mengder poteter. Selv om en skrellemaskin gjorde mye av jobben måtte flekkene som var igjen tas med en håndskreller. Og det tok jo sin tid. Et hyggeligere minne er når vi tok ombord ferske bakervarer i Harstad. Da unte vi oss én godbit eller to.
Jeg likte meg så godt at jeg tok sommerjobb i 1965 også, men da var jeg rykket opp til ryddegutt.
Hurtigruta har eksistert siden 1893, da pioner og kaptein Richard With tok til orde for at det måtte være mulig å opprette en rute langs kysten mellom Sør-Norge og Nord-Norge. Den største utfordringen var nok skipsfart innaskjærs de mørke nettene vinterstid. Men slik ble altså landsdeler og spesielt steder langs kysten nordpå bundet sammen.
Dagens MS NORDNORGE fra 1997 er fjerde generasjon siden det første (damp)skipet med dette navn ble satt inn i ruten i 1924 og vi opplever selvsagt i dag en helt annen standard på skipene enn de opprinnelige.
Når det gjelder betydningen hurtigruta har hatt, spesielt nordpå, sier visesangeren Halvdan Sivertsen det som har vært et faktum for mange med sangen "Bare hurtigruta går", hvor et av versene lyder:
Stormen står inn fra Saltenfjord
Han slår og han slit og han rive
Herregud kor sterk og stor
Nu står han oss visst etter livet
Strømmen går og togan står
Og flyan må dem tjore
Fjellet stengte dem i går
Og bilan e helt utpå jordet
Bare hurtigruta går.
Jeg har erfaring med at det (nesten) går an å stille klokka etter når hurtigruta passerer Toppsundet/Grytøy to ganger daglig på vei nordover til Harstad ved 6-tida eller sydover fra Harstad rundt 0930. Det er et flott syn når majestetene siger inn eller ut sundet, spesielt på vei sydover mot Risøyrenna.
Et helt personlig forhold har jeg også til en av hurtigrutene, MS Harald Jarl. Den er ikke lenger i drift som hurtigrute (ombygd til lukseriøst cruise-skip med navnet Andrea i 2002), men var ganske ny (1960) da jeg mønstret på i Trondheim som byssegutt i min første sommerjobb i 1964. Sist jeg så skipet i sin opprinnelige form (2001), lå det ved kai i Oslo. Da var fortsatt kunsten til Kaare Espolin Johnson ombord. Disse bildene fins nå på en av de nye hurtigrutene, MS Trollfjord.
Tilbake til 1964, kan jeg trekke frem mange minner. Tre ganger Bergen-Kirkenes tur/retur fulgte jeg skipet. Jeg tror timelønna var under 2 kroner, men vi hadde altså fri kost og losji. Det første skiftet i byssa måtte på kl. 0600. Jobben jeg husker best er den daglige skrellingen av store mengder poteter. Selv om en skrellemaskin gjorde mye av jobben måtte flekkene som var igjen tas med en håndskreller. Og det tok jo sin tid. Et hyggeligere minne er når vi tok ombord ferske bakervarer i Harstad. Da unte vi oss én godbit eller to.
Jeg likte meg så godt at jeg tok sommerjobb i 1965 også, men da var jeg rykket opp til ryddegutt.
mandag 20. juni 2011
- Har du gitt deg ?
Det var på en formiddagstur til fots jeg fikk spørsmålet. Det lå liksom i kortene at det kom der jeg var ute å gikk midt på formiddagen en helt vanlig hverdag og arbeidsdag - for de fleste.
Vedkommende som stilte spørsmålet hadde selv nettopp "gitt seg" etter - som han presiserte - mer enn 40 år i som arbeidstaker i kommunen. Han visste jeg var jevngammel og leste tegningen rett. Jeg hadde gitt meg etter 40 år i arbeidslivet, de siste 18 som informasjonssjef i en produksjonsbedrift. Og jeg var i ferd med å bevege meg inn i et nytt modus. Feriemodus sier noen. For meg var det "alternativ aktivitet" jeg holdt på med med trim eller turgåing i høysetet.
1. mars var jeg over på avtalefestet pensjon i en alder av 62 år. Jeg hadde så smått begynt å fundere på muligheten et halvår i forveien, som jeg forøvrig skriver om på forrige blogg. Nå var jeg altså der, men opplevde det fortsatt litt uvirkelig å svare ja på spørsmålet som altså ble stilt.
Som nevnt: Noen beskriver endringen som at man går over i feriemodus. Der har jeg i tilfelle vært i mer enn 3 måneder nå. Med tidsfrister og "dead-lines", som har vært en del av min hverdag, var den første opplevelsen at en kanskje ubevisst spenning forlot kroppen. Jeg kan faktisk tidfeste det til den dagen min arvtaker i jobben tok over ansvaret. Da slapp jeg taket og kjente jeg nøt det.
Så var det det nye livet, da. Uten en fast jobb å gå til. Det var her turgåing og trim kom inn. I stedet for å møte på jobben kl. 8, tok jeg bena fatt ved 10-tiden, stakk en tur innom biblioteket senere på dagen og tok ellers fatt på de mange ting som var ugjort i hus og heim.
Det går saktere; på den måten er feriemodus ganske beskrivende. Jeg opplever konkret at jeg har bedre tid til ulike gjøremål. Litt spøkefullt kan jeg si at jeg også kjører litt saktere når vi er på landeveien. Dette er en positiv opplevelse.
Samtidig er det jo et slags vemod at yrkeskarrieren har tatt slutt. Man kjenner at noen av forbindelseslinjene bakover blir klippet av, men for meg har det vært lett å skifte fokus.
Likevel er jo passiviteten på denne bloggen, som jeg hadde tenkt å være ofte på fra første dag, et eksempel på at omstilling tar tid. Nå er imidlertid skrivelysten i ferd med å komme tilbake, uten "dead-line", som var noe av drivkraften og kravet før.
Så får vi se, da.
Vedkommende som stilte spørsmålet hadde selv nettopp "gitt seg" etter - som han presiserte - mer enn 40 år i som arbeidstaker i kommunen. Han visste jeg var jevngammel og leste tegningen rett. Jeg hadde gitt meg etter 40 år i arbeidslivet, de siste 18 som informasjonssjef i en produksjonsbedrift. Og jeg var i ferd med å bevege meg inn i et nytt modus. Feriemodus sier noen. For meg var det "alternativ aktivitet" jeg holdt på med med trim eller turgåing i høysetet.
1. mars var jeg over på avtalefestet pensjon i en alder av 62 år. Jeg hadde så smått begynt å fundere på muligheten et halvår i forveien, som jeg forøvrig skriver om på forrige blogg. Nå var jeg altså der, men opplevde det fortsatt litt uvirkelig å svare ja på spørsmålet som altså ble stilt.
Som nevnt: Noen beskriver endringen som at man går over i feriemodus. Der har jeg i tilfelle vært i mer enn 3 måneder nå. Med tidsfrister og "dead-lines", som har vært en del av min hverdag, var den første opplevelsen at en kanskje ubevisst spenning forlot kroppen. Jeg kan faktisk tidfeste det til den dagen min arvtaker i jobben tok over ansvaret. Da slapp jeg taket og kjente jeg nøt det.
Så var det det nye livet, da. Uten en fast jobb å gå til. Det var her turgåing og trim kom inn. I stedet for å møte på jobben kl. 8, tok jeg bena fatt ved 10-tiden, stakk en tur innom biblioteket senere på dagen og tok ellers fatt på de mange ting som var ugjort i hus og heim.
Det går saktere; på den måten er feriemodus ganske beskrivende. Jeg opplever konkret at jeg har bedre tid til ulike gjøremål. Litt spøkefullt kan jeg si at jeg også kjører litt saktere når vi er på landeveien. Dette er en positiv opplevelse.
Samtidig er det jo et slags vemod at yrkeskarrieren har tatt slutt. Man kjenner at noen av forbindelseslinjene bakover blir klippet av, men for meg har det vært lett å skifte fokus.
Likevel er jo passiviteten på denne bloggen, som jeg hadde tenkt å være ofte på fra første dag, et eksempel på at omstilling tar tid. Nå er imidlertid skrivelysten i ferd med å komme tilbake, uten "dead-line", som var noe av drivkraften og kravet før.
Så får vi se, da.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
