"825"

Det var i en lunsjpause på jobben i vår jeg la lista. Noen kollegaer snakket om trim og inviterte meg til å bli med på et ukentlig opplegg, som de syntes gjorde fantastisk godt. Jeg har et ganske bevisst forhold til trening og betydningen det har for velvære og overskudd, og var allerede i gang med små trimturer denne våren. Planen om noen lengre turer i en fast løype hadde også begynt å ta form og i nevnte lunsjpause la jeg den fram, som et slags alternativ til tilbudet, men også som noe jeg forpliktet meg til: "10 turer i løpet av sommersesongen til den første hvilebua på vei mot Folgefonna". (Hvilebua ligger 825 moh - vi snakker om høydemeter - og stigningen opp dit er ganske jevn, helt uten flate partier. Startpunktet ligger på 10 moh.)

Dermed var det sagt, og gjennomføringen av 10 turer (mot den ene årlige opp dit) stod for tur.

Strekningen opp til hvilebua, som i vår familie nå omtales som "825" (etter noen sms med meldingen "825. Alt vel."), gjøres unna på 35 minutter for de aller beste. Da snakker vi om løping. Jeg har hittil ikke klart turen på under timen, men kjemper meg gjennom en sesong gradvis ned på tidsforbruket. Her er både fysikk og psyke tellende. Og det fins mange delmål underveis. De første gangene er "svingen", "vegskillet", "skogkanten" og lignende viktig for å kjenne at man kommer seg stadig lengre opp i lia før man kjenner det blir tungt. "Røynhogg" (der skogen er snauhogd) er det viktigste delmålet, omtrent 3/5 oppe. Da er altså mer enn halvparten av turen unnagjort og mindre enn halvparten igjen til man er på nettopp "825". De første gangene jeg kommer opp til Røynhogg, har jeg fått nok, tar en pause - og går ned igjen. Men etter hvert gir pausen her overskudd til å gå videre oppover og den 10. mai var jeg endelig ved hvilebua første gang i 2009.
De første turene innebærer noe "snøpulsing", men den 14. juni kunne jeg notere "snøfri sti" i treningsdagboka.

Den beste form for betaling i denne sammenheng er forøvrig når jeg endelig passerer Røynhogg og kjenner jeg ikke har behov for å ta den nevnte pausen, men går videre i jevnt tempo. "Uten pause underveis" er faktisk en milepæl, som noteres i treningsdagboka.

Det er fint å ha noe fast å gå til og å måle seg mot når man vil få opp formen. Slik ble "825" viktig for meg i 2009. Og det ble 14 turer med den siste 6. september.

Jeg burde vel nevne at også turen nedover kan ta på. Det er vel derfor jeg i ettertid sliter med et vondt kne. "Alt med måte" gjelder mao her også. Litt flatere løype kan kanskje være fornuftig når neste sesong starter? Det viktigste er imidlertid å finne et opplegg man trives med og som gir overskudd og velvære som betaling, nesten helt gratis.

(Jeg kom forøvrig til å nevne de 14 turene jeg hadde gått til "825" til en kjenning, da vi kom i snakk om sånt. Han kjente en som hadde gått 100 turer i løpet av en sesong i en tilsvarende løype - den siste på nyttårsaften - for å nå tallet 100. "Alle har et søskenbarn på Gjøvik", tenkte jeg.)

Senior

Senior! Bloggen min har fått navn. Jeg er 60 år, far og bestefar, mine foreldre ville vært over 90 hvis de fortsatt hadde levd. Hver enkelt av opplysningene foran forteller at jeg i hvert fall ikke er junior lenger. Altså senior.

På arbeidsplassen min har jeg 25 års ansiennitet. Av 350 ansatte er det kanskje 20 som er eldre enn meg. De fleste slutter på AFP ved fylte 62. Noen til har jobbet i flere år enn meg fordi de begynte tidligere, men i forhold til de fleste er jeg senior i arbeidslivet også.

Senior. ”Nå har vi rykket opp én divisjon”. Det var en jevngammel og fotballinteressert svoger av meg som plasserte oss i hiarkiet etter at vi omtrent på samme tid hadde mistet vår sist gjenlevende forelder. ”Det er rart å være eldst”, sa en onkel av meg da min bestefar gikk bort, 99 år gammel. Han var selv 68 og for meg en senior.

Eldre. ”Vi eldre over 50 år”. For noen år siden var det fristende for noen å ta med ”halvparten” av Norges befolkning for å fremme eldresaken. Siden datidens statsminister Kjell Magne Bondevik nettopp hadde fylt 50, ble han også tatt med av initiativtakerne for å fremme den gode sak. Det er som kjent noen år siden Bondevik var statsminister og jeg skulle straks selv fylle 50. ”Vi eldre over 50 år ”. Jeg måtte ta et oppgjør med begrepet og valgte å gå i opposisjon. Vi blir riktignok eldre for hver dag og hvert år som går, men jeg kunne vel ikke kategoriseres som ”eldre” så snart jeg fylte 50. Greit nok om barn gjør det, jeg husker jo selv hvordan 30-årige familiefedre (med hatt) ble oppfattet av meg selv da jeg var guttunge. Men ikke i sin allminnelighet vel ? I dag holder jeg fortsatt fast på at det er når 7-tallet kommer først at en slik betegnelse er på sin plass – i sin allminnelighet. ”Det er rart å skrive 7-tallet først”, sa en god venn av familien. Kanskje alderen tynget litt for 70-åringen, som nå er 80 og fortsatt sprek.

Vi lander på ”senior”, et brukbart fundament når man først våger seg på nettet med en blogg.