I kirkeasyl

”Takk! Tusen takk!”

Det er Arsen som tar meg i hånden og uttrykker det han føler for de som stiller opp for familien Iliasov. Den 28. oktober 2012 gikk de i kirkeasyl i Lillestrøm kirke. Etter avslag om opphold – først fra UDI, senere fra UNE – venter de nå på at saken dere skal gjenopptas ved at NOAS begjærer omgjøring av utvisningsvedtaket.

De følte seg truet da de valgte å forlate hjemlandet Dagestan i 2007 og frykter at Arsen blir drept hvis de returnerer. Denne frykten kan ingen ta i fra dem, selv om de så langt ikke har nådd frem med sin sak i Norge.

Takken 6-barnsfaren Arsen Iliasov retter til meg, skyldes at jeg sent en kveld kommer til Lillestrøm kirke for å være brannvakt, i henhold til avtalen støttegruppen har inngått med kirkevergen. Om lag femten personer deler på dette. Kjøring til en barnehage på Strømmen med Madina (4) og Amina (2) påfølgende dag inngår i brannvaktens oppgaver, dersom vedkommende disponerer bil.  Zarina (15) følger småsøstrene til barnehagen og blir etterpå kjørt til Stalsberg ungdomsskole, hvor hun går siste år. En fast gjeng sørger for henting i barnehagen på ettermiddagen.

Asijat (7) går på barneskolen på Skjetten, mens storebror Sultan (16) går førsteåret på videregående i Rælingen.  Minstesøster Hadida (snart 1 år) er hjemme hos foreldrene, som ikke kan bevege seg utenfor kirkebygget. Inne i mellom blir hun tatt ut på trilletur av venner av familien. Mor i huset, Alpijat, har såpass å hjelpe seg med at barna kan gå ren og velstelt til sine aktiviteter. Matstellet fungerer også på et vis. 

Arsen ber meg inn i menighetssalen, som nå også fungerer som oppholdsrom for de som går brannvakt. Klokken har passert 10 på kvelden. Jeg blir servert kaffe, litt gotteri og restemat fra dagens middag. – Hvordan står det til med familien. Det er Arsen som kommer meg i forkjøpet. – De har det fint, svarer jeg og følger opp: - Hvordan har dere det i dag?  – Ganske bra, svarer Arsen, pliktskyldig. – De kan da ikke ha det så bra, tenker jeg.

Vi snakker altså om et ektepar og seks barn i alderen 1 til 16 år. 3 av barna er født i Norge, de 3 eldste har bodd her de siste 5 år av sitt liv. For alle er Norge og norsk språk det som teller, lokalisert til Skedsmo kommune og Strømmen, hvor de har bodd i et desentralisert mottak etter de første ukene på et transittmottak. 3 av barna går på skole, 2 i barnehage, mens minstesøster er hjemme. De har det etter forholdene bra i Lillestrøm kirke, men sover på gulvet. Sovearealet ble nylig løftet litt opp ved hjelp av plattinger, noe som føltes som en forbedring. Alt er relativt, vet du.

Livet deres står på vent. Vil begjæringen om omgjøring av utvisningsvedtaket føre frem?

Da vil Arsen kunne takke ja til jobbtilbudene han allerede har fått som datakyndig. Alpijat vil kunne stelle i eget hjem og på sikt kanskje få jobben hun drømmer om i en butikk. Sultan kan sikte mot ingeniørutdanning og Zarina kan enda drømme litt om hva hun vil bli – frisør eller kanskje noe i militæret?.  Asijat kan beholde sine venninner og komme hjem fra barneskolen med sitt glade ansiktsuttrykk. Madina kan enda en stund ha ”Nede på stasjonen” som sin favorittsang og lille Amina kan synge med når ”toget går”. Hadida vet lite om det som skjer og har det vel like godt som de fleste småbarn i mors fang akkurat nå, og virker trygg når en ”fremmed” nattevakt forsøker å hjelpe foreldrene til å få henne til å sove. Den søte søvn er god for alle akkurat nå.