- Har du gitt deg ?

Det var på en formiddagstur til fots jeg fikk spørsmålet. Det lå liksom i kortene at det kom der jeg var ute å gikk midt på formiddagen en helt vanlig hverdag og arbeidsdag - for de fleste.

Vedkommende som stilte spørsmålet hadde selv nettopp "gitt seg" etter - som han presiserte - mer enn 40 år i som arbeidstaker i kommunen. Han visste jeg var jevngammel og leste tegningen rett. Jeg hadde gitt meg etter 40 år i arbeidslivet, de siste 18 som informasjonssjef i en produksjonsbedrift. Og jeg var i ferd med å bevege meg inn i et nytt modus. Feriemodus sier noen. For meg var det "alternativ aktivitet" jeg holdt på med med trim eller turgåing i høysetet.

1. mars var jeg over på avtalefestet pensjon i en alder av 62 år. Jeg hadde så smått begynt å fundere på muligheten et halvår i forveien, som jeg forøvrig skriver om på forrige blogg. Nå var jeg altså der, men opplevde det fortsatt litt uvirkelig å svare ja på spørsmålet som altså ble stilt.

Som nevnt: Noen beskriver endringen som at man går over i feriemodus. Der har jeg i tilfelle vært i mer enn 3 måneder nå. Med tidsfrister og "dead-lines", som har vært en del av min hverdag, var den første opplevelsen at en kanskje ubevisst spenning forlot kroppen. Jeg kan faktisk tidfeste det til den dagen min arvtaker i jobben tok over ansvaret. Da slapp jeg taket og kjente jeg nøt det.

Så var det det nye livet, da. Uten en fast jobb å gå til. Det var her turgåing og trim kom inn. I stedet for å møte på jobben kl. 8, tok jeg bena fatt ved 10-tiden, stakk en tur innom biblioteket senere på dagen og tok ellers fatt på de mange ting som var ugjort i hus og heim.

Det går saktere; på den måten er feriemodus ganske beskrivende. Jeg opplever konkret at jeg har bedre tid til ulike gjøremål. Litt spøkefullt kan jeg si at jeg også kjører litt saktere når vi er på landeveien. Dette er en positiv opplevelse.

Samtidig er det jo et slags vemod at yrkeskarrieren har tatt slutt. Man kjenner at noen av forbindelseslinjene bakover blir klippet av, men for meg har det vært lett å skifte fokus.

Likevel er jo passiviteten på denne bloggen, som jeg hadde tenkt å være ofte på fra første dag, et eksempel på at omstilling tar tid. Nå er imidlertid skrivelysten i ferd med å komme tilbake, uten "dead-line", som var noe av drivkraften og kravet før.
Så får vi se, da.