Oslo 22. juli

Vi er i Oslo 22. juli og tar oss en tur til sentrum. Underveis til kaféen på VG-passasjen (som ligger vis-a-vis Regjeringskvartalet) får jeg en innskytelse om å foreslå at min kone og jeg heller går på restauranten Apotheket på St Olavs plass. En times tid senere går vi ut på gata og befinner oss ca 200 meter fra Regjeringskvartalet. Klokken er 1526. Så smeller det. Et fryktelig brak. Kunne det være et tordenskrall ? Neppe.

Så vender vi blikket mot Akersgata og ser folkeansamlingen, alle med blikket mot Regjeringskvartalet. Vi blir stående en stund og beveger oss etter hvert langs baksiden av VG-huset, hvor enda flere mennesker samler seg. Ryktene svirrer. Hva har skjedd? Eksplosjon ? Bombe? En forbipasserende forteller at høyblokka er blåst i filler og gir oss første indikasjon på hva som har hendt. Jeg ringer en svoger for å sjekke om det er kommet noe på nettet, men det er for tidlig.

Så kommer politiet og smått om senn avsperres området. Nede ved Tinghuset er noen allerede i ferd med å samle knuste vindusglass som ligger på fortauet. Vi får beskjed om at trikken vi venter på er stanset inntil videre og får etter en tid tak i en drosje som tar oss hjem.
På TV kommer etter hvert de grusomme realiteter for dagen og dagen etter våkner vi opp til de fryktelige tapstallene på Utøya.

Vi dropper en planlagt tur til sentrum lørdag, men jeg tar turen bort til Baker Hansen på Adamstuen, hvor en ungdom er alene på jobb denne lørdagen. Jeg blar gjennom avisene som er tilgjengelig der. Hovedoppslaget er det samme. VG har ekstrautgave. - Hvordan har du det i dag, spør ekspeditøren meg. Selv opplever hun det litt skummelt å være alene på jobb. - Det er så få kunder i dag og nesten ingen biler som kjører forbi, sier hun. Med andre ord en stille by. Dagen derpå.

Nå gjelder det å få klarhet i hva som har skjedd og hvorfor.
Men Norge vil nok aldri bli helt det samme fra i dag.