"Best når det gjelder"

Hvor jeg vil med denne overskriften?
Til VM på ski, og i skiskyting, for den saks skyld.
Veldig imponerende å se Bjørgen, Johaug, Nortug, Bardal, Berger, Hegle Svendsen og Bøe.
Rekken av enkeltprestasjoner og stafettseire er nesten ufattelig.

Idrettspsykologen Willi Railo (1941-2010) utgav en bok med samme tittel midt på 1980-tallet. Som psykolog og senere professor var han opptatt av de mentale prosessene i prestasjonsøyemed. Jeg husker spesielt hans fokus på optimalt spenningsnivå og autogen trening, som jeg opplevde i hans forelesninger på Norges idrettshøgskole allerede midt på 1970-tallet.

Ved siden av det fysiske treningsgrunnlaget tror jeg mye av den norske suksessen skyldes arbeidet med mental trening. Debutanten Heidi Weng sa det som det var da hun gikk den flotte og vanskelige førsteetappen i stafetten: - Jeg måtte si til meg selv at bakken jeg gikk i ikke var så lang.

Det samme får vi tro svensken Johan Olsson måtte si til seg selv mange ganger under femmila søndag.
Han gjorde løpet helt alene. Med sølv fra før, var innstillingen gull eller ingenting. Han visste at han kunne gå på en sprekk, men tok sjansen. Og vant. Grattis. "For en innsats, for en helt", som den svenske kommentatoren sa.

Selv om det er noen skirenn igjen for sesongen, flyttes nå fokuset "Best når det gjelder" i 2013 til 2014 og OL i Sotsji (Russland). Da holder  trolig ikke nivået som ga gull i år. Det vet alle de store skinasjonene og deres målbevisste utøvere. Så langt får vi glede oss over at vi i hvert fall i 2013 i all hovedsak viste bl.a.  svenskene vinterveien.
Men det fins en "Johan Olsson" hos de fleste skinasjonene som kan dukke opp på en bestemt dag i 2014.

I kirkeasyl

”Takk! Tusen takk!”

Det er Arsen som tar meg i hånden og uttrykker det han føler for de som stiller opp for familien Iliasov. Den 28. oktober 2012 gikk de i kirkeasyl i Lillestrøm kirke. Etter avslag om opphold – først fra UDI, senere fra UNE – venter de nå på at saken dere skal gjenopptas ved at NOAS begjærer omgjøring av utvisningsvedtaket.

De følte seg truet da de valgte å forlate hjemlandet Dagestan i 2007 og frykter at Arsen blir drept hvis de returnerer. Denne frykten kan ingen ta i fra dem, selv om de så langt ikke har nådd frem med sin sak i Norge.

Takken 6-barnsfaren Arsen Iliasov retter til meg, skyldes at jeg sent en kveld kommer til Lillestrøm kirke for å være brannvakt, i henhold til avtalen støttegruppen har inngått med kirkevergen. Om lag femten personer deler på dette. Kjøring til en barnehage på Strømmen med Madina (4) og Amina (2) påfølgende dag inngår i brannvaktens oppgaver, dersom vedkommende disponerer bil.  Zarina (15) følger småsøstrene til barnehagen og blir etterpå kjørt til Stalsberg ungdomsskole, hvor hun går siste år. En fast gjeng sørger for henting i barnehagen på ettermiddagen.

Asijat (7) går på barneskolen på Skjetten, mens storebror Sultan (16) går førsteåret på videregående i Rælingen.  Minstesøster Hadida (snart 1 år) er hjemme hos foreldrene, som ikke kan bevege seg utenfor kirkebygget. Inne i mellom blir hun tatt ut på trilletur av venner av familien. Mor i huset, Alpijat, har såpass å hjelpe seg med at barna kan gå ren og velstelt til sine aktiviteter. Matstellet fungerer også på et vis. 

Arsen ber meg inn i menighetssalen, som nå også fungerer som oppholdsrom for de som går brannvakt. Klokken har passert 10 på kvelden. Jeg blir servert kaffe, litt gotteri og restemat fra dagens middag. – Hvordan står det til med familien. Det er Arsen som kommer meg i forkjøpet. – De har det fint, svarer jeg og følger opp: - Hvordan har dere det i dag?  – Ganske bra, svarer Arsen, pliktskyldig. – De kan da ikke ha det så bra, tenker jeg.

Vi snakker altså om et ektepar og seks barn i alderen 1 til 16 år. 3 av barna er født i Norge, de 3 eldste har bodd her de siste 5 år av sitt liv. For alle er Norge og norsk språk det som teller, lokalisert til Skedsmo kommune og Strømmen, hvor de har bodd i et desentralisert mottak etter de første ukene på et transittmottak. 3 av barna går på skole, 2 i barnehage, mens minstesøster er hjemme. De har det etter forholdene bra i Lillestrøm kirke, men sover på gulvet. Sovearealet ble nylig løftet litt opp ved hjelp av plattinger, noe som føltes som en forbedring. Alt er relativt, vet du.

Livet deres står på vent. Vil begjæringen om omgjøring av utvisningsvedtaket føre frem?

Da vil Arsen kunne takke ja til jobbtilbudene han allerede har fått som datakyndig. Alpijat vil kunne stelle i eget hjem og på sikt kanskje få jobben hun drømmer om i en butikk. Sultan kan sikte mot ingeniørutdanning og Zarina kan enda drømme litt om hva hun vil bli – frisør eller kanskje noe i militæret?.  Asijat kan beholde sine venninner og komme hjem fra barneskolen med sitt glade ansiktsuttrykk. Madina kan enda en stund ha ”Nede på stasjonen” som sin favorittsang og lille Amina kan synge med når ”toget går”. Hadida vet lite om det som skjer og har det vel like godt som de fleste småbarn i mors fang akkurat nå, og virker trygg når en ”fremmed” nattevakt forsøker å hjelpe foreldrene til å få henne til å sove. Den søte søvn er god for alle akkurat nå.

Skispor i nærmiljøet

Med snøen som har kommet de siste dagene - på en god og frossen såle - er det faktisk mulig å ta på seg skiene utenfor huset vi bor i og gå ned til flomvollen langs Nitelva. Det er trim det også.
Mer fristende er det imidlertid å kjøre 8 km opp til Asak - hvor turløypene ligger ferdig preparert.
Så langt har jeg prøvd meg på lysløypa på 2,5 km og en utvidet 5 km. Ut i den er det også en avstikker som gir 10 km, men den er ikke preparert enda.
Da jeg gikk ut fra parkeringsplassen ved skihytta litt før kl 12 i dag. kom løypemaskinen akkurat inn fra runden, så starttidspunktet ble "just-in-time" for meg.
Med nye skistaver (med det nye håndtaket) og blå swix under skiene, ble det en fin opplevelse.
Litt rart var det imidlertid å være ganske alene i den fine naturen.

Det ligger dugnadsånd bak de fleste turløyper i landet, slik også på Asak. Her markeres det bl. a. ved at hver stolpe i lysløypa er blitt påsatt navn til personer som har bidratt.
Søndager kl. 12-15 er skihytta åpen, med kaffe-og vaffelsalg. Også på dugnad.
Vi andre er bare heldige.

Dagbok

Jeg har skrevet dagbok siste året og ved et årsskifte er det faktisk litt interessant å ta et lite tilbakeblikk.

Først litt om selve boka. Den har betegelsen "5-årskalender", som betyr at det er en side til hver dato, hvor det er satt av 5 linjer til hvert år. Dermed får man et bra blikk på hva man gjorde på samme tid året før, året før, osv. . . Noen ganger er det utfordrende å ha nok å skrive for å fylle de 5 linjene, andre ganger oppleves plassen i minste laget. Jeg prøver å skrive om kvelden, men kan unntaksvis utsette til neste morgen. Utsettes skrivingen ytterligere, oppleves det litt merkelig at nerven fra den aktuelle dagen allerede kan være litt fjern.

Bakerst er det plass til "Notater", hvor man kan oppsummere året og dra noen hovedlinjer.
Det er det jeg nettopp har gjort for 2012 og det er hyggelig å kunne skrive at vi trives på vårt nye bosted, Lillestrøm. Jeg har laget meg en metafor: "10 minutter nær alt". Utgangspunktet er at det tar 10 minutter med tog fra Lillestrøm til Oslo og 12 minutter til Gardermoen. Det gir nærhet til mye utover det som metaforen dekker i nærmiljøet.

I nærmiljøet har treningssenteret stått sentralt for meg. Spinning var en ny erfaring og har gitt meg mye. Inn i 2013 er 3 økter i uken målsettingen. Gode treningskamerater og et generelt hyggelig miljø er noe av drivkraften. I 2012 startet jeg også landeveissykling (om det kan kalles det med en ny hybrid-sykkel). Turen rundt Sørumsand (4 mil), eventuelt med vaffel-stopp på museumskafeen hos Fetsund lenser, har gitt meg mye.Variert løype med kun 5 km på bilvei. Mesteparten er sykkelsti.

På kultursiden har jeg "oppdaget" hovedbiblioteket for Skedsmo kommune på Strømmen. Hovedstadens etablissementer er lett tilgjengelig og Riksteatret er fast innom kulturhuset på Jessheim. Det var en "høydare" å få med seg nyoppsettingen av "Anna Karenina" der. Nevnes må også det tyske storkonsernet Würth sitt galleri på Gjelleråsen.

Den private sfæren har ingen naturlig plass på min blogg, men i dagboken er selvsagt bryllup i familien og kontakt med flotte barnebarn skrevet med store bokstaver.

Min erfaring med å skrive dagbok er udelt positiv og anbefales gjerne til andre. Det er enklest å komme i gang ved et årsskifte. Du vet: "Nytt år - nye muligheter".

EU og fredsprisen

I dag 10. desember 2012 ble Nobels fredspris gitt til EU.
Jeg har stor sans for at snart 70 år uten storkrig i Europa markeres på denne måten.
Mine besteforeldre levde under 1. verdenskrig og mine foreldre var i 20-årene under 2. verdenskrig.
Begge generasjoner før meg opplevde altså krigen. Ute i Europa var det grusomt.
1. verdenskrig var imidlertid på "god avstand" fra Norge. Her mistet eksempelvis Frankrike 1,1 millioner soldater i skyttergravskrigen mot Tyskland.
2. verdenskrig kom oss mye nærmere. Norge håpet nok i utgangspunktet å stå helt utenfor den også, men slik ble det ikke etter hendelsene 9. april 1940. Min far deltok som offiser i trefninger med tyske enheter ved Haga bru like nord for Støren så sent som den 27. april.

Siden 8. mai 1945 har vi ikke opplevd krig på norsk jord, men den kalde krigen mellom NATO-land og land i Warzawa-pakten (med Sovjet-unionen i førersetet) opplevde til og med jeg som merkbar i mine ungdomsår og med beredskapen vi hadde ved militærtjeneste i Brigaden i Nord-Norge.
Med Berlin-murens fall ble det hele forandret til det positive og dagens EU er nok betinget av det samlede Tyskland vi da fikk.

NATO sin rolle som motkraft mot Warzawa-pakten, Berlin-murens fall og dagens gjensidige forpliktelser mellom land i EU, gir jeg hovedæren for at Europa har hatt fravær av storkrig i min levetid.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel siterte på TV i kveld fra en av talene under prisutdelingen tidligere i dag, hvor forskjellen på krig og fred ble beskrevet slik (visstnok opprinnelig et sitat fra historikeren Herodot, som levde  på antikkens tid for ca 2500 år siden):
"I krigsid begraver fedre sine sønner. I fredstid begraver sønner sine fedre".

Popquiz

På lørdager er det Popquiz på NRK P1, hvor Finn Bjelke leder oss gjennom musikkoppgaver fra 1960-, -70, -80 og 1990-tallet. Jeg er ikke fast lytter, men hører svært gjerne på når radioen ellers står på, som den ofte gjør på lørdag formiddag.
Jeg er interessert i pop-musikk og fikk oppleve glansperioden på 1960-tallet: Beatles, Rolling Stones, Kink og Animals med flere. Jeg husker godt de store øyeblikkene da vi samlet oss rundt platespilleren hjemme hos en kamerat hver gang en rykende fersk LP av The Beatles skulle gjennomhøres.

I NRKs Popquiz må jeg likevel erkjenne at min kompetanse er svært mangelfull og at jeg svært sjelden er i nærheten av et riktig svar, også fra 1960-tallet.
Slik sett ble lørdagens utgave et herlig unntak, hvor deltakerne nok var for unge il å vite svarene på spørsmålene. Dette uttrykte Finn Bjelke med en slags vanntro, for det var jo klassikere han hadde spurt om.

For meg ble det derfor en ekstra opptur med riktig svar på alle de tre oppgavene som ble gitt fra 1960-tallet (synd jeg ikke har bevis - satt alene i bilen).
1. Hvilken norsk popgruppe spilte inn Ebb Tide ? Pussycats
2. Hvem ga ut Eve of Destruction ? Barry McQuire
3. Hvem er dette ? Låten som ble spilt var My generation av The Who.

Sjekk dem gjerne på YouTube. På 60-tallet var det fra Jukeboxen på de fleste kaffeer de var lettest å avspille (uten for store kostnader).

70 år

I dag kl. 1445 var det 70 år siden det tyske troppetransportskipet "Donau" forlot havnen i Oslo med 532 norske jøder i lasterommene. Etter å ha skiftet transportmiddel til kuvogner/tog i polske Stettin, gikk ferden videre til Auschwitz og skjebnen vi i dag vet de møtte. Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge. 34 overlevde.

Det var 300 norske politimenn som sto for arrestasjonen av jødene. Dette var et "smart" trekk av den tyske okkupasjonsstyrken, som på denne måten nedtonet dramatikken rundt arrestasjonene og trolig reduserte frykten og rømningsfaren noe.
Uvissheten må likevel ha vært forferdelig og råskapen de møtte var i følge de overlevende sterkt økende jo nærmere de kom dødsleiren. Kvinner, barn og ikke arbeidsføre menn måtte som kjent gå til venstre.

En av de som fikk gå til høyre og som på en mirakuløs måte overlevde, var Samuel Steinmann.
Han forklarer det med en god del flaks - at han eksempelvis ble talt som nr. 9 da de sto på geledd og hver tiende skulle skytes som avstraffelse for et eller annet.

Samuel Steinmann er siste gjenlevende av de som fulgte "Donau" til Stettin for 70 år siden og har mye å fortelle oss i dokumentarfilmen "Trikken til Auschwitz", som har premiere onsdag.
Tittelen gjenspeiler turen med trikken mellom norske politimenn ned til Oslo sentrum og kaien, hvor han ble overlatt til tyskerne.

Det har tatt tid å erkjenne skyld i det offisielle Norge. For Steinmann var nok unnskyldningen som i dag kom fra Politidirektøren -  for at norsk politi tok så aktiv del i arrestasjonene i 1942  - helt på sin plass.

Anbefalt litteratur:
Kritstian Ottosen: I slik en natt - deportasjonen av jøder fra Norge (Aschehoug forlag).