"Hurtigruten - minutt for minutt" på NRK2, hvor vi fulgte MS NORDNORGE fra Bergen til Kirkene i perioden 16. - 22. juni, skal ha hatt nær 3 millioner seere totalt. Jeg var blant dem som ofte var innom kulturkanalen til NRK disse dagene, både sent og tidlig.
Hurtigruta har eksistert siden 1893, da pioner og kaptein Richard With tok til orde for at det måtte være mulig å opprette en rute langs kysten mellom Sør-Norge og Nord-Norge. Den største utfordringen var nok skipsfart innaskjærs de mørke nettene vinterstid. Men slik ble altså landsdeler og spesielt steder langs kysten nordpå bundet sammen.
Dagens MS NORDNORGE fra 1997 er fjerde generasjon siden det første (damp)skipet med dette navn ble satt inn i ruten i 1924 og vi opplever selvsagt i dag en helt annen standard på skipene enn de opprinnelige.
Når det gjelder betydningen hurtigruta har hatt, spesielt nordpå, sier visesangeren Halvdan Sivertsen det som har vært et faktum for mange med sangen "Bare hurtigruta går", hvor et av versene lyder:
Stormen står inn fra Saltenfjord
Han slår og han slit og han rive
Herregud kor sterk og stor
Nu står han oss visst etter livet
Strømmen går og togan står
Og flyan må dem tjore
Fjellet stengte dem i går
Og bilan e helt utpå jordet
Bare hurtigruta går.
Jeg har erfaring med at det (nesten) går an å stille klokka etter når hurtigruta passerer Toppsundet/Grytøy to ganger daglig på vei nordover til Harstad ved 6-tida eller sydover fra Harstad rundt 0930. Det er et flott syn når majestetene siger inn eller ut sundet, spesielt på vei sydover mot Risøyrenna.
Et helt personlig forhold har jeg også til en av hurtigrutene, MS Harald Jarl. Den er ikke lenger i drift som hurtigrute (ombygd til lukseriøst cruise-skip med navnet Andrea i 2002), men var ganske ny (1960) da jeg mønstret på i Trondheim som byssegutt i min første sommerjobb i 1964. Sist jeg så skipet i sin opprinnelige form (2001), lå det ved kai i Oslo. Da var fortsatt kunsten til Kaare Espolin Johnson ombord. Disse bildene fins nå på en av de nye hurtigrutene, MS Trollfjord.
Tilbake til 1964, kan jeg trekke frem mange minner. Tre ganger Bergen-Kirkenes tur/retur fulgte jeg skipet. Jeg tror timelønna var under 2 kroner, men vi hadde altså fri kost og losji. Det første skiftet i byssa måtte på kl. 0600. Jobben jeg husker best er den daglige skrellingen av store mengder poteter. Selv om en skrellemaskin gjorde mye av jobben måtte flekkene som var igjen tas med en håndskreller. Og det tok jo sin tid. Et hyggeligere minne er når vi tok ombord ferske bakervarer i Harstad. Da unte vi oss én godbit eller to.
Jeg likte meg så godt at jeg tok sommerjobb i 1965 også, men da var jeg rykket opp til ryddegutt.
onsdag 29. juni 2011
mandag 20. juni 2011
- Har du gitt deg ?
Det var på en formiddagstur til fots jeg fikk spørsmålet. Det lå liksom i kortene at det kom der jeg var ute å gikk midt på formiddagen en helt vanlig hverdag og arbeidsdag - for de fleste.
Vedkommende som stilte spørsmålet hadde selv nettopp "gitt seg" etter - som han presiserte - mer enn 40 år i som arbeidstaker i kommunen. Han visste jeg var jevngammel og leste tegningen rett. Jeg hadde gitt meg etter 40 år i arbeidslivet, de siste 18 som informasjonssjef i en produksjonsbedrift. Og jeg var i ferd med å bevege meg inn i et nytt modus. Feriemodus sier noen. For meg var det "alternativ aktivitet" jeg holdt på med med trim eller turgåing i høysetet.
1. mars var jeg over på avtalefestet pensjon i en alder av 62 år. Jeg hadde så smått begynt å fundere på muligheten et halvår i forveien, som jeg forøvrig skriver om på forrige blogg. Nå var jeg altså der, men opplevde det fortsatt litt uvirkelig å svare ja på spørsmålet som altså ble stilt.
Som nevnt: Noen beskriver endringen som at man går over i feriemodus. Der har jeg i tilfelle vært i mer enn 3 måneder nå. Med tidsfrister og "dead-lines", som har vært en del av min hverdag, var den første opplevelsen at en kanskje ubevisst spenning forlot kroppen. Jeg kan faktisk tidfeste det til den dagen min arvtaker i jobben tok over ansvaret. Da slapp jeg taket og kjente jeg nøt det.
Så var det det nye livet, da. Uten en fast jobb å gå til. Det var her turgåing og trim kom inn. I stedet for å møte på jobben kl. 8, tok jeg bena fatt ved 10-tiden, stakk en tur innom biblioteket senere på dagen og tok ellers fatt på de mange ting som var ugjort i hus og heim.
Det går saktere; på den måten er feriemodus ganske beskrivende. Jeg opplever konkret at jeg har bedre tid til ulike gjøremål. Litt spøkefullt kan jeg si at jeg også kjører litt saktere når vi er på landeveien. Dette er en positiv opplevelse.
Samtidig er det jo et slags vemod at yrkeskarrieren har tatt slutt. Man kjenner at noen av forbindelseslinjene bakover blir klippet av, men for meg har det vært lett å skifte fokus.
Likevel er jo passiviteten på denne bloggen, som jeg hadde tenkt å være ofte på fra første dag, et eksempel på at omstilling tar tid. Nå er imidlertid skrivelysten i ferd med å komme tilbake, uten "dead-line", som var noe av drivkraften og kravet før.
Så får vi se, da.
Vedkommende som stilte spørsmålet hadde selv nettopp "gitt seg" etter - som han presiserte - mer enn 40 år i som arbeidstaker i kommunen. Han visste jeg var jevngammel og leste tegningen rett. Jeg hadde gitt meg etter 40 år i arbeidslivet, de siste 18 som informasjonssjef i en produksjonsbedrift. Og jeg var i ferd med å bevege meg inn i et nytt modus. Feriemodus sier noen. For meg var det "alternativ aktivitet" jeg holdt på med med trim eller turgåing i høysetet.
1. mars var jeg over på avtalefestet pensjon i en alder av 62 år. Jeg hadde så smått begynt å fundere på muligheten et halvår i forveien, som jeg forøvrig skriver om på forrige blogg. Nå var jeg altså der, men opplevde det fortsatt litt uvirkelig å svare ja på spørsmålet som altså ble stilt.
Som nevnt: Noen beskriver endringen som at man går over i feriemodus. Der har jeg i tilfelle vært i mer enn 3 måneder nå. Med tidsfrister og "dead-lines", som har vært en del av min hverdag, var den første opplevelsen at en kanskje ubevisst spenning forlot kroppen. Jeg kan faktisk tidfeste det til den dagen min arvtaker i jobben tok over ansvaret. Da slapp jeg taket og kjente jeg nøt det.
Så var det det nye livet, da. Uten en fast jobb å gå til. Det var her turgåing og trim kom inn. I stedet for å møte på jobben kl. 8, tok jeg bena fatt ved 10-tiden, stakk en tur innom biblioteket senere på dagen og tok ellers fatt på de mange ting som var ugjort i hus og heim.
Det går saktere; på den måten er feriemodus ganske beskrivende. Jeg opplever konkret at jeg har bedre tid til ulike gjøremål. Litt spøkefullt kan jeg si at jeg også kjører litt saktere når vi er på landeveien. Dette er en positiv opplevelse.
Samtidig er det jo et slags vemod at yrkeskarrieren har tatt slutt. Man kjenner at noen av forbindelseslinjene bakover blir klippet av, men for meg har det vært lett å skifte fokus.
Likevel er jo passiviteten på denne bloggen, som jeg hadde tenkt å være ofte på fra første dag, et eksempel på at omstilling tar tid. Nå er imidlertid skrivelysten i ferd med å komme tilbake, uten "dead-line", som var noe av drivkraften og kravet før.
Så får vi se, da.
fredag 31. desember 2010
Snart pensjonist ?
Har du sluttet i jobben? Det var en tidligere kollega, selv for lengst pensjonist, som for noen år siden stilte meg et uventet spørsmål. Det ble derfor hengende litt i luften, mens jeg spurte meg selv: - Ser jeg så gammel ut?
- Nei, det er ikke fullt så ille, jeg har noen år før jeg kan pensjonere meg, var svaret den gang.
Jeg husker godt hvordan vedkommende nærmest overså svaret, fortsatte sitt resonnement og la ut hvor fint han hadde det etter at han ga seg på jobben, at han ikke hadde angret en eneste dag, og at han aldri hadde hatt det så travelt som i pensjonisttilværelsen.
Jeg misunte han ikke, men kjente på meg at resonnementet trolig hadde noe allmenngyldig over seg, når man først var blitt pensjonist.
Det er gått noen år siden den gang, og jeg har vent meg til at det samme spørsmålet har kommet oftere etter at jeg fylte 60. Nå nærmer jeg meg faktisk 62 år. I Norge kan mange, inkluderet meg selv, da gå av med pensjon på ordnede vilkår.
De samme vilkår sier at jeg kan velge selv. Mellom to goder, slik jeg ser det: jobbe eller pensjonere meg.
Nå skal jeg finne mitt ståsted som gjør at det ene alternativet skal velges framfor det andre.
Jobber eller pensjonere meg ?
Pensjonere meg eller jobbe ?
Det er nok av råd å få fra andre. "Du må ikke finne på å jobbe en dag lenger enn du trenger", er ett.
"Det er mange som har angret på at de sluttet", et annet.
Den hyggeliste kommentaren kom fra en kollega i samme korridor: "Er ikke du for sprek til å slutte, da?".
Mange innfallsvinkler å ta innover seg.
Jeg er i skrivende stund i tvil om hva som er riktig for meg.
I praksis er det vel slik at om jeg velger å pensjonere meg, har jeg brent noen broer for alltid. Selve jobben, daglig kontakt med kolleger, interessante arbeidsoppgaver, de faste holdepunkt.
En dag jeg er sliten på og kanskje av jobben, kommer andre tanker fremst i bildet: gjøre noe helt annet, slippe å følge klokken morgen og kveld, og tidsfrister i arbeidet. Mer tid til familien og fritidssysler. Nye muligheter.
Det handler vel egentlig om å gå fra et tilrettelagt liv, slik det har vært for meg i om lag 40 år, til å få veldig mye fritid. Det er kanskje der utfordringen ligger, ja.
Men uansett valg, er helsen den viktigste basis for det gode liv. Beholder jeg den, kan det bli 40 nye år - som pensjonist.
Men da må jeg bli 100!
- Nei, det er ikke fullt så ille, jeg har noen år før jeg kan pensjonere meg, var svaret den gang.
Jeg husker godt hvordan vedkommende nærmest overså svaret, fortsatte sitt resonnement og la ut hvor fint han hadde det etter at han ga seg på jobben, at han ikke hadde angret en eneste dag, og at han aldri hadde hatt det så travelt som i pensjonisttilværelsen.
Jeg misunte han ikke, men kjente på meg at resonnementet trolig hadde noe allmenngyldig over seg, når man først var blitt pensjonist.
Det er gått noen år siden den gang, og jeg har vent meg til at det samme spørsmålet har kommet oftere etter at jeg fylte 60. Nå nærmer jeg meg faktisk 62 år. I Norge kan mange, inkluderet meg selv, da gå av med pensjon på ordnede vilkår.
De samme vilkår sier at jeg kan velge selv. Mellom to goder, slik jeg ser det: jobbe eller pensjonere meg.
Nå skal jeg finne mitt ståsted som gjør at det ene alternativet skal velges framfor det andre.
Jobber eller pensjonere meg ?
Pensjonere meg eller jobbe ?
Det er nok av råd å få fra andre. "Du må ikke finne på å jobbe en dag lenger enn du trenger", er ett.
"Det er mange som har angret på at de sluttet", et annet.
Den hyggeliste kommentaren kom fra en kollega i samme korridor: "Er ikke du for sprek til å slutte, da?".
Mange innfallsvinkler å ta innover seg.
Jeg er i skrivende stund i tvil om hva som er riktig for meg.
I praksis er det vel slik at om jeg velger å pensjonere meg, har jeg brent noen broer for alltid. Selve jobben, daglig kontakt med kolleger, interessante arbeidsoppgaver, de faste holdepunkt.
En dag jeg er sliten på og kanskje av jobben, kommer andre tanker fremst i bildet: gjøre noe helt annet, slippe å følge klokken morgen og kveld, og tidsfrister i arbeidet. Mer tid til familien og fritidssysler. Nye muligheter.
Det handler vel egentlig om å gå fra et tilrettelagt liv, slik det har vært for meg i om lag 40 år, til å få veldig mye fritid. Det er kanskje der utfordringen ligger, ja.
Men uansett valg, er helsen den viktigste basis for det gode liv. Beholder jeg den, kan det bli 40 nye år - som pensjonist.
Men da må jeg bli 100!
søndag 29. august 2010
36 kg
De som kjenner meg tror kanskje at jeg med denne overskriften har tenkt å skryte på meg en storfisk.
Saken dreier seg imidlertid om et høyst levende menneske, min tante på 101 år.
- De synes jeg er for tynn og har gitt meg noe næringsrikt å drikke, sier hun med et glimt i blikket.
Jeg besøker henne ikke ofte på grunn av geografisk avstand, men det hender jeg ringer henne eller, som nå, altså stikker innom sykehjemmet hun bor på når jeg er i Oslo.
- Hei, er det deg, sier hun, og gir tydelig uttrykk for at hun kjenner igjen meg. Godt gjort, synes jeg, men tanken om at hun også sa navnet mitt da jeg besøkte henne for et års tid siden gjør meg litt usikker. - Har du ikke kona med, spør hun og bekrefter at hun er helt med. Barn og barnebarn spør hun også etter med interesse. Så forteller hun selvsagt om sine egne, som hun er så stolt av. - Det var trist å miste henne, sier hun. Det er datteren og eneste barn som døde av kreft hun snakker om. På veggen henger et bilde av henne. Det gjør det også av mannen, som gikk bort for mange år siden. Det siste gjelder vel mange gamle damer.
Men tante har holdt stand og ber oss sette oss ned på det lille rommet hun disponerer. Tilbud om kaffe kommer. Hadde vi ikke kjørt bil ville det ha blitt satt fram sherry også. Fin frue tante, men først og fremste et fantastisk menneske å møte.
- Har du lest dagens avis, sier hun. Hun abbonnerer på Aftenposten som ligger foran henne. - Du kan ta den med.
Så referer hun til nettopp dagens og de økonomiske problemene i USA.
Tante hører dårlig og er også dårlig til bens. Det siste er nok ikke uten en viss sorg og tidvis også smerter. Det nevnes når man treffer henne. Men hun er mest opptatt av hva som skjer rundt henne og familien forøvrig. Slik sett var det også naturlig at hun inviterte til 100 årsdag i 2009. Det største for meg på denne dagen var da hun under måltidet løftet hendene og ba oss være med på allsang, hvor hun sang opp og dirigerte. Sang fra hennes egen ungdomstid. Et festlig og rørende innslag.
Nå spør jeg meg selv om jeg kanskje kan ha fått noen av genene søster til min far innehar. En ting har vi i alle fall felles. Vi er begge venstrehendte.
Saken dreier seg imidlertid om et høyst levende menneske, min tante på 101 år.
- De synes jeg er for tynn og har gitt meg noe næringsrikt å drikke, sier hun med et glimt i blikket.
Jeg besøker henne ikke ofte på grunn av geografisk avstand, men det hender jeg ringer henne eller, som nå, altså stikker innom sykehjemmet hun bor på når jeg er i Oslo.
- Hei, er det deg, sier hun, og gir tydelig uttrykk for at hun kjenner igjen meg. Godt gjort, synes jeg, men tanken om at hun også sa navnet mitt da jeg besøkte henne for et års tid siden gjør meg litt usikker. - Har du ikke kona med, spør hun og bekrefter at hun er helt med. Barn og barnebarn spør hun også etter med interesse. Så forteller hun selvsagt om sine egne, som hun er så stolt av. - Det var trist å miste henne, sier hun. Det er datteren og eneste barn som døde av kreft hun snakker om. På veggen henger et bilde av henne. Det gjør det også av mannen, som gikk bort for mange år siden. Det siste gjelder vel mange gamle damer.
Men tante har holdt stand og ber oss sette oss ned på det lille rommet hun disponerer. Tilbud om kaffe kommer. Hadde vi ikke kjørt bil ville det ha blitt satt fram sherry også. Fin frue tante, men først og fremste et fantastisk menneske å møte.
- Har du lest dagens avis, sier hun. Hun abbonnerer på Aftenposten som ligger foran henne. - Du kan ta den med.
Så referer hun til nettopp dagens og de økonomiske problemene i USA.
Tante hører dårlig og er også dårlig til bens. Det siste er nok ikke uten en viss sorg og tidvis også smerter. Det nevnes når man treffer henne. Men hun er mest opptatt av hva som skjer rundt henne og familien forøvrig. Slik sett var det også naturlig at hun inviterte til 100 årsdag i 2009. Det største for meg på denne dagen var da hun under måltidet løftet hendene og ba oss være med på allsang, hvor hun sang opp og dirigerte. Sang fra hennes egen ungdomstid. Et festlig og rørende innslag.
Nå spør jeg meg selv om jeg kanskje kan ha fått noen av genene søster til min far innehar. En ting har vi i alle fall felles. Vi er begge venstrehendte.
søndag 29. november 2009
"825"
Det var i en lunsjpause på jobben i vår jeg la lista. Noen kollegaer snakket om trim og inviterte meg til å bli med på et ukentlig opplegg, som de syntes gjorde fantastisk godt. Jeg har et ganske bevisst forhold til trening og betydningen det har for velvære og overskudd, og var allerede i gang med små trimturer denne våren. Planen om noen lengre turer i en fast løype hadde også begynt å ta form og i nevnte lunsjpause la jeg den fram, som et slags alternativ til tilbudet, men også som noe jeg forpliktet meg til: "10 turer i løpet av sommersesongen til den første hvilebua på vei mot Folgefonna". (Hvilebua ligger 825 moh - vi snakker om høydemeter - og stigningen opp dit er ganske jevn, helt uten flate partier. Startpunktet ligger på 10 moh.)
Dermed var det sagt, og gjennomføringen av 10 turer (mot den ene årlige opp dit) stod for tur.
Strekningen opp til hvilebua, som i vår familie nå omtales som "825" (etter noen sms med meldingen "825. Alt vel."), gjøres unna på 35 minutter for de aller beste. Da snakker vi om løping. Jeg har hittil ikke klart turen på under timen, men kjemper meg gjennom en sesong gradvis ned på tidsforbruket. Her er både fysikk og psyke tellende. Og det fins mange delmål underveis. De første gangene er "svingen", "vegskillet", "skogkanten" og lignende viktig for å kjenne at man kommer seg stadig lengre opp i lia før man kjenner det blir tungt. "Røynhogg" (der skogen er snauhogd) er det viktigste delmålet, omtrent 3/5 oppe. Da er altså mer enn halvparten av turen unnagjort og mindre enn halvparten igjen til man er på nettopp "825". De første gangene jeg kommer opp til Røynhogg, har jeg fått nok, tar en pause - og går ned igjen. Men etter hvert gir pausen her overskudd til å gå videre oppover og den 10. mai var jeg endelig ved hvilebua første gang i 2009.
De første turene innebærer noe "snøpulsing", men den 14. juni kunne jeg notere "snøfri sti" i treningsdagboka.
Den beste form for betaling i denne sammenheng er forøvrig når jeg endelig passerer Røynhogg og kjenner jeg ikke har behov for å ta den nevnte pausen, men går videre i jevnt tempo. "Uten pause underveis" er faktisk en milepæl, som noteres i treningsdagboka.
Det er fint å ha noe fast å gå til og å måle seg mot når man vil få opp formen. Slik ble "825" viktig for meg i 2009. Og det ble 14 turer med den siste 6. september.
Jeg burde vel nevne at også turen nedover kan ta på. Det er vel derfor jeg i ettertid sliter med et vondt kne. "Alt med måte" gjelder mao her også. Litt flatere løype kan kanskje være fornuftig når neste sesong starter? Det viktigste er imidlertid å finne et opplegg man trives med og som gir overskudd og velvære som betaling, nesten helt gratis.
(Jeg kom forøvrig til å nevne de 14 turene jeg hadde gått til "825" til en kjenning, da vi kom i snakk om sånt. Han kjente en som hadde gått 100 turer i løpet av en sesong i en tilsvarende løype - den siste på nyttårsaften - for å nå tallet 100. "Alle har et søskenbarn på Gjøvik", tenkte jeg.)
Dermed var det sagt, og gjennomføringen av 10 turer (mot den ene årlige opp dit) stod for tur.
Strekningen opp til hvilebua, som i vår familie nå omtales som "825" (etter noen sms med meldingen "825. Alt vel."), gjøres unna på 35 minutter for de aller beste. Da snakker vi om løping. Jeg har hittil ikke klart turen på under timen, men kjemper meg gjennom en sesong gradvis ned på tidsforbruket. Her er både fysikk og psyke tellende. Og det fins mange delmål underveis. De første gangene er "svingen", "vegskillet", "skogkanten" og lignende viktig for å kjenne at man kommer seg stadig lengre opp i lia før man kjenner det blir tungt. "Røynhogg" (der skogen er snauhogd) er det viktigste delmålet, omtrent 3/5 oppe. Da er altså mer enn halvparten av turen unnagjort og mindre enn halvparten igjen til man er på nettopp "825". De første gangene jeg kommer opp til Røynhogg, har jeg fått nok, tar en pause - og går ned igjen. Men etter hvert gir pausen her overskudd til å gå videre oppover og den 10. mai var jeg endelig ved hvilebua første gang i 2009.
De første turene innebærer noe "snøpulsing", men den 14. juni kunne jeg notere "snøfri sti" i treningsdagboka.
Den beste form for betaling i denne sammenheng er forøvrig når jeg endelig passerer Røynhogg og kjenner jeg ikke har behov for å ta den nevnte pausen, men går videre i jevnt tempo. "Uten pause underveis" er faktisk en milepæl, som noteres i treningsdagboka.
Det er fint å ha noe fast å gå til og å måle seg mot når man vil få opp formen. Slik ble "825" viktig for meg i 2009. Og det ble 14 turer med den siste 6. september.
Jeg burde vel nevne at også turen nedover kan ta på. Det er vel derfor jeg i ettertid sliter med et vondt kne. "Alt med måte" gjelder mao her også. Litt flatere løype kan kanskje være fornuftig når neste sesong starter? Det viktigste er imidlertid å finne et opplegg man trives med og som gir overskudd og velvære som betaling, nesten helt gratis.
(Jeg kom forøvrig til å nevne de 14 turene jeg hadde gått til "825" til en kjenning, da vi kom i snakk om sånt. Han kjente en som hadde gått 100 turer i løpet av en sesong i en tilsvarende løype - den siste på nyttårsaften - for å nå tallet 100. "Alle har et søskenbarn på Gjøvik", tenkte jeg.)
tirsdag 24. februar 2009
Senior
Senior! Bloggen min har fått navn. Jeg er 60 år, far og bestefar, mine foreldre ville vært over 90 hvis de fortsatt hadde levd. Hver enkelt av opplysningene foran forteller at jeg i hvert fall ikke er junior lenger. Altså senior.
På arbeidsplassen min har jeg 25 års ansiennitet. Av 350 ansatte er det kanskje 20 som er eldre enn meg. De fleste slutter på AFP ved fylte 62. Noen til har jobbet i flere år enn meg fordi de begynte tidligere, men i forhold til de fleste er jeg senior i arbeidslivet også.
Senior. ”Nå har vi rykket opp én divisjon”. Det var en jevngammel og fotballinteressert svoger av meg som plasserte oss i hiarkiet etter at vi omtrent på samme tid hadde mistet vår sist gjenlevende forelder. ”Det er rart å være eldst”, sa en onkel av meg da min bestefar gikk bort, 99 år gammel. Han var selv 68 og for meg en senior.
Eldre. ”Vi eldre over 50 år”. For noen år siden var det fristende for noen å ta med ”halvparten” av Norges befolkning for å fremme eldresaken. Siden datidens statsminister Kjell Magne Bondevik nettopp hadde fylt 50, ble han også tatt med av initiativtakerne for å fremme den gode sak. Det er som kjent noen år siden Bondevik var statsminister og jeg skulle straks selv fylle 50. ”Vi eldre over 50 år ”. Jeg måtte ta et oppgjør med begrepet og valgte å gå i opposisjon. Vi blir riktignok eldre for hver dag og hvert år som går, men jeg kunne vel ikke kategoriseres som ”eldre” så snart jeg fylte 50. Greit nok om barn gjør det, jeg husker jo selv hvordan 30-årige familiefedre (med hatt) ble oppfattet av meg selv da jeg var guttunge. Men ikke i sin allminnelighet vel ? I dag holder jeg fortsatt fast på at det er når 7-tallet kommer først at en slik betegnelse er på sin plass – i sin allminnelighet. ”Det er rart å skrive 7-tallet først”, sa en god venn av familien. Kanskje alderen tynget litt for 70-åringen, som nå er 80 og fortsatt sprek.
Vi lander på ”senior”, et brukbart fundament når man først våger seg på nettet med en blogg.
På arbeidsplassen min har jeg 25 års ansiennitet. Av 350 ansatte er det kanskje 20 som er eldre enn meg. De fleste slutter på AFP ved fylte 62. Noen til har jobbet i flere år enn meg fordi de begynte tidligere, men i forhold til de fleste er jeg senior i arbeidslivet også.
Senior. ”Nå har vi rykket opp én divisjon”. Det var en jevngammel og fotballinteressert svoger av meg som plasserte oss i hiarkiet etter at vi omtrent på samme tid hadde mistet vår sist gjenlevende forelder. ”Det er rart å være eldst”, sa en onkel av meg da min bestefar gikk bort, 99 år gammel. Han var selv 68 og for meg en senior.
Eldre. ”Vi eldre over 50 år”. For noen år siden var det fristende for noen å ta med ”halvparten” av Norges befolkning for å fremme eldresaken. Siden datidens statsminister Kjell Magne Bondevik nettopp hadde fylt 50, ble han også tatt med av initiativtakerne for å fremme den gode sak. Det er som kjent noen år siden Bondevik var statsminister og jeg skulle straks selv fylle 50. ”Vi eldre over 50 år ”. Jeg måtte ta et oppgjør med begrepet og valgte å gå i opposisjon. Vi blir riktignok eldre for hver dag og hvert år som går, men jeg kunne vel ikke kategoriseres som ”eldre” så snart jeg fylte 50. Greit nok om barn gjør det, jeg husker jo selv hvordan 30-årige familiefedre (med hatt) ble oppfattet av meg selv da jeg var guttunge. Men ikke i sin allminnelighet vel ? I dag holder jeg fortsatt fast på at det er når 7-tallet kommer først at en slik betegnelse er på sin plass – i sin allminnelighet. ”Det er rart å skrive 7-tallet først”, sa en god venn av familien. Kanskje alderen tynget litt for 70-åringen, som nå er 80 og fortsatt sprek.
Vi lander på ”senior”, et brukbart fundament når man først våger seg på nettet med en blogg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
