onsdag 16. oktober 2013
Skifte
Jeg hadde en idè om å skrive noe om begrepet paradigmeskifte - eller mulig paradigmeskifte - i forbindelse med regjeringsskiftet vi nå får, men det blir trolig mere på bruk avord enn bruk av penger vi vil se skiftet i første omgang.
Ansvaret vil nok også tynge en regjering utgått av Høyre og FrP.
Nå får spesielt FrP en sjanse og det blir spennende å se hva de får til - på godt og ondt. Etter sigende er det først budsjettet for 2015 som blir "deres" budsjett.
For egen del er jeg mest spent på om de fire borgelige partiene gir et skifte i asylpolitikken som hjelper familien som sitter i kirkeasyl i Lillestrøm kirke ut av sin vanskelige situasjon og lar dem bosette seg i Norge.
Like alvorlig skal man kanskje ikke ta skiftet som har skjedd i norsk fotball. Ikke helt vellykket heller - i første omgang. Ny landslagstrener vil nok gjerne bli husket for at det skjedde et (paradigme)skifte i hans tid som sjef. "Lange baller", er ikke hans oppskrift og etter de to første kampene ser vi periodevis nye takter. Nå gjenstår det å score når vi dominerer spillet og vinne kamper.
Ellers må nevnes at et forventet skifte ble varslet meg da jeg i dag gikk forbi Jernia sin butikk på Strømmen Storsenter. Fremst i vareutstillingen har de nå plassert "rimelige" snøfresere. Varslet om årstiden som nå kommer ble forsterket da vi på Dagsrevyen fikk se konsekvensen av å møte vinteren og glatte veier med sommerdekk. Jeg tror jeg skifter til vinterdekk i morgen.
mandag 4. mars 2013
"Best når det gjelder"
Hvor jeg vil med denne overskriften?
Til VM på ski, og i skiskyting, for den saks skyld.
Veldig imponerende å se Bjørgen, Johaug, Nortug, Bardal, Berger, Hegle Svendsen og Bøe.
Rekken av enkeltprestasjoner og stafettseire er nesten ufattelig.
Idrettspsykologen Willi Railo (1941-2010) utgav en bok med samme tittel midt på 1980-tallet. Som psykolog og senere professor var han opptatt av de mentale prosessene i prestasjonsøyemed. Jeg husker spesielt hans fokus på optimalt spenningsnivå og autogen trening, som jeg opplevde i hans forelesninger på Norges idrettshøgskole allerede midt på 1970-tallet.
Ved siden av det fysiske treningsgrunnlaget tror jeg mye av den norske suksessen skyldes arbeidet med mental trening. Debutanten Heidi Weng sa det som det var da hun gikk den flotte og vanskelige førsteetappen i stafetten: - Jeg måtte si til meg selv at bakken jeg gikk i ikke var så lang.
Det samme får vi tro svensken Johan Olsson måtte si til seg selv mange ganger under femmila søndag.
Han gjorde løpet helt alene. Med sølv fra før, var innstillingen gull eller ingenting. Han visste at han kunne gå på en sprekk, men tok sjansen. Og vant. Grattis. "For en innsats, for en helt", som den svenske kommentatoren sa.
Selv om det er noen skirenn igjen for sesongen, flyttes nå fokuset "Best når det gjelder" i 2013 til 2014 og OL i Sotsji (Russland). Da holder trolig ikke nivået som ga gull i år. Det vet alle de store skinasjonene og deres målbevisste utøvere. Så langt får vi glede oss over at vi i hvert fall i 2013 i all hovedsak viste bl.a. svenskene vinterveien.
Men det fins en "Johan Olsson" hos de fleste skinasjonene som kan dukke opp på en bestemt dag i 2014.
Til VM på ski, og i skiskyting, for den saks skyld.
Veldig imponerende å se Bjørgen, Johaug, Nortug, Bardal, Berger, Hegle Svendsen og Bøe.
Rekken av enkeltprestasjoner og stafettseire er nesten ufattelig.
Idrettspsykologen Willi Railo (1941-2010) utgav en bok med samme tittel midt på 1980-tallet. Som psykolog og senere professor var han opptatt av de mentale prosessene i prestasjonsøyemed. Jeg husker spesielt hans fokus på optimalt spenningsnivå og autogen trening, som jeg opplevde i hans forelesninger på Norges idrettshøgskole allerede midt på 1970-tallet.
Ved siden av det fysiske treningsgrunnlaget tror jeg mye av den norske suksessen skyldes arbeidet med mental trening. Debutanten Heidi Weng sa det som det var da hun gikk den flotte og vanskelige førsteetappen i stafetten: - Jeg måtte si til meg selv at bakken jeg gikk i ikke var så lang.
Det samme får vi tro svensken Johan Olsson måtte si til seg selv mange ganger under femmila søndag.
Han gjorde løpet helt alene. Med sølv fra før, var innstillingen gull eller ingenting. Han visste at han kunne gå på en sprekk, men tok sjansen. Og vant. Grattis. "For en innsats, for en helt", som den svenske kommentatoren sa.
Selv om det er noen skirenn igjen for sesongen, flyttes nå fokuset "Best når det gjelder" i 2013 til 2014 og OL i Sotsji (Russland). Da holder trolig ikke nivået som ga gull i år. Det vet alle de store skinasjonene og deres målbevisste utøvere. Så langt får vi glede oss over at vi i hvert fall i 2013 i all hovedsak viste bl.a. svenskene vinterveien.
Men det fins en "Johan Olsson" hos de fleste skinasjonene som kan dukke opp på en bestemt dag i 2014.
tirsdag 19. februar 2013
I kirkeasyl
”Takk! Tusen takk!”
Det er Arsen som tar meg i hånden og uttrykker det han føler for de som stiller opp for familien Iliasov. Den 28. oktober 2012 gikk de i kirkeasyl i Lillestrøm kirke. Etter avslag om opphold – først fra UDI, senere fra UNE – venter de nå på at saken dere skal gjenopptas ved at NOAS begjærer omgjøring av utvisningsvedtaket.
De følte seg truet da de valgte å forlate hjemlandet Dagestan i 2007 og frykter at Arsen blir drept hvis de returnerer. Denne frykten kan ingen ta i fra dem, selv om de så langt ikke har nådd frem med sin sak i Norge.
Takken 6-barnsfaren Arsen Iliasov retter til meg, skyldes at jeg sent en kveld kommer til Lillestrøm kirke for å være brannvakt, i henhold til avtalen støttegruppen har inngått med kirkevergen. Om lag femten personer deler på dette. Kjøring til en barnehage på Strømmen med Madina (4) og Amina (2) påfølgende dag inngår i brannvaktens oppgaver, dersom vedkommende disponerer bil. Zarina (15) følger småsøstrene til barnehagen og blir etterpå kjørt til Stalsberg ungdomsskole, hvor hun går siste år. En fast gjeng sørger for henting i barnehagen på ettermiddagen.
Asijat (7) går på barneskolen på Skjetten, mens storebror Sultan (16) går førsteåret på videregående i Rælingen. Minstesøster Hadida (snart 1 år) er hjemme hos foreldrene, som ikke kan bevege seg utenfor kirkebygget. Inne i mellom blir hun tatt ut på trilletur av venner av familien. Mor i huset, Alpijat, har såpass å hjelpe seg med at barna kan gå ren og velstelt til sine aktiviteter. Matstellet fungerer også på et vis.
Arsen ber meg inn i menighetssalen, som nå også fungerer som oppholdsrom for de som går brannvakt. Klokken har passert 10 på kvelden. Jeg blir servert kaffe, litt gotteri og restemat fra dagens middag. – Hvordan står det til med familien. Det er Arsen som kommer meg i forkjøpet. – De har det fint, svarer jeg og følger opp: - Hvordan har dere det i dag? – Ganske bra, svarer Arsen, pliktskyldig. – De kan da ikke ha det så bra, tenker jeg.
Vi snakker altså om et ektepar og seks barn i alderen 1 til 16 år. 3 av barna er født i Norge, de 3 eldste har bodd her de siste 5 år av sitt liv. For alle er Norge og norsk språk det som teller, lokalisert til Skedsmo kommune og Strømmen, hvor de har bodd i et desentralisert mottak etter de første ukene på et transittmottak. 3 av barna går på skole, 2 i barnehage, mens minstesøster er hjemme. De har det etter forholdene bra i Lillestrøm kirke, men sover på gulvet. Sovearealet ble nylig løftet litt opp ved hjelp av plattinger, noe som føltes som en forbedring. Alt er relativt, vet du.
Livet deres står på vent. Vil begjæringen om omgjøring av utvisningsvedtaket føre frem?
Da vil Arsen kunne takke ja til jobbtilbudene han allerede har fått som datakyndig. Alpijat vil kunne stelle i eget hjem og på sikt kanskje få jobben hun drømmer om i en butikk. Sultan kan sikte mot ingeniørutdanning og Zarina kan enda drømme litt om hva hun vil bli – frisør eller kanskje noe i militæret?. Asijat kan beholde sine venninner og komme hjem fra barneskolen med sitt glade ansiktsuttrykk. Madina kan enda en stund ha ”Nede på stasjonen” som sin favorittsang og lille Amina kan synge med når ”toget går”. Hadida vet lite om det som skjer og har det vel like godt som de fleste småbarn i mors fang akkurat nå, og virker trygg når en ”fremmed” nattevakt forsøker å hjelpe foreldrene til å få henne til å sove. Den søte søvn er god for alle akkurat nå.
tirsdag 5. februar 2013
Skispor i nærmiljøet
Med snøen som har kommet de siste dagene - på en god og frossen såle - er det faktisk mulig å ta på seg skiene utenfor huset vi bor i og gå ned til flomvollen langs Nitelva. Det er trim det også.
Mer fristende er det imidlertid å kjøre 8 km opp til Asak - hvor turløypene ligger ferdig preparert.
Så langt har jeg prøvd meg på lysløypa på 2,5 km og en utvidet 5 km. Ut i den er det også en avstikker som gir 10 km, men den er ikke preparert enda.
Da jeg gikk ut fra parkeringsplassen ved skihytta litt før kl 12 i dag. kom løypemaskinen akkurat inn fra runden, så starttidspunktet ble "just-in-time" for meg.
Med nye skistaver (med det nye håndtaket) og blå swix under skiene, ble det en fin opplevelse.
Litt rart var det imidlertid å være ganske alene i den fine naturen.
Det ligger dugnadsånd bak de fleste turløyper i landet, slik også på Asak. Her markeres det bl. a. ved at hver stolpe i lysløypa er blitt påsatt navn til personer som har bidratt.
Søndager kl. 12-15 er skihytta åpen, med kaffe-og vaffelsalg. Også på dugnad.
Vi andre er bare heldige.
Mer fristende er det imidlertid å kjøre 8 km opp til Asak - hvor turløypene ligger ferdig preparert.
Så langt har jeg prøvd meg på lysløypa på 2,5 km og en utvidet 5 km. Ut i den er det også en avstikker som gir 10 km, men den er ikke preparert enda.
Da jeg gikk ut fra parkeringsplassen ved skihytta litt før kl 12 i dag. kom løypemaskinen akkurat inn fra runden, så starttidspunktet ble "just-in-time" for meg.
Med nye skistaver (med det nye håndtaket) og blå swix under skiene, ble det en fin opplevelse.
Litt rart var det imidlertid å være ganske alene i den fine naturen.
Det ligger dugnadsånd bak de fleste turløyper i landet, slik også på Asak. Her markeres det bl. a. ved at hver stolpe i lysløypa er blitt påsatt navn til personer som har bidratt.
Søndager kl. 12-15 er skihytta åpen, med kaffe-og vaffelsalg. Også på dugnad.
Vi andre er bare heldige.
torsdag 3. januar 2013
Dagbok
Jeg har skrevet dagbok siste året og ved et årsskifte er det faktisk litt interessant å ta et lite tilbakeblikk.
Først litt om selve boka. Den har betegelsen "5-årskalender", som betyr at det er en side til hver dato, hvor det er satt av 5 linjer til hvert år. Dermed får man et bra blikk på hva man gjorde på samme tid året før, året før, osv. . . Noen ganger er det utfordrende å ha nok å skrive for å fylle de 5 linjene, andre ganger oppleves plassen i minste laget. Jeg prøver å skrive om kvelden, men kan unntaksvis utsette til neste morgen. Utsettes skrivingen ytterligere, oppleves det litt merkelig at nerven fra den aktuelle dagen allerede kan være litt fjern.
Bakerst er det plass til "Notater", hvor man kan oppsummere året og dra noen hovedlinjer.
Det er det jeg nettopp har gjort for 2012 og det er hyggelig å kunne skrive at vi trives på vårt nye bosted, Lillestrøm. Jeg har laget meg en metafor: "10 minutter nær alt". Utgangspunktet er at det tar 10 minutter med tog fra Lillestrøm til Oslo og 12 minutter til Gardermoen. Det gir nærhet til mye utover det som metaforen dekker i nærmiljøet.
I nærmiljøet har treningssenteret stått sentralt for meg. Spinning var en ny erfaring og har gitt meg mye. Inn i 2013 er 3 økter i uken målsettingen. Gode treningskamerater og et generelt hyggelig miljø er noe av drivkraften. I 2012 startet jeg også landeveissykling (om det kan kalles det med en ny hybrid-sykkel). Turen rundt Sørumsand (4 mil), eventuelt med vaffel-stopp på museumskafeen hos Fetsund lenser, har gitt meg mye.Variert løype med kun 5 km på bilvei. Mesteparten er sykkelsti.
På kultursiden har jeg "oppdaget" hovedbiblioteket for Skedsmo kommune på Strømmen. Hovedstadens etablissementer er lett tilgjengelig og Riksteatret er fast innom kulturhuset på Jessheim. Det var en "høydare" å få med seg nyoppsettingen av "Anna Karenina" der. Nevnes må også det tyske storkonsernet Würth sitt galleri på Gjelleråsen.
Den private sfæren har ingen naturlig plass på min blogg, men i dagboken er selvsagt bryllup i familien og kontakt med flotte barnebarn skrevet med store bokstaver.
Min erfaring med å skrive dagbok er udelt positiv og anbefales gjerne til andre. Det er enklest å komme i gang ved et årsskifte. Du vet: "Nytt år - nye muligheter".
Først litt om selve boka. Den har betegelsen "5-årskalender", som betyr at det er en side til hver dato, hvor det er satt av 5 linjer til hvert år. Dermed får man et bra blikk på hva man gjorde på samme tid året før, året før, osv. . . Noen ganger er det utfordrende å ha nok å skrive for å fylle de 5 linjene, andre ganger oppleves plassen i minste laget. Jeg prøver å skrive om kvelden, men kan unntaksvis utsette til neste morgen. Utsettes skrivingen ytterligere, oppleves det litt merkelig at nerven fra den aktuelle dagen allerede kan være litt fjern.
Bakerst er det plass til "Notater", hvor man kan oppsummere året og dra noen hovedlinjer.
Det er det jeg nettopp har gjort for 2012 og det er hyggelig å kunne skrive at vi trives på vårt nye bosted, Lillestrøm. Jeg har laget meg en metafor: "10 minutter nær alt". Utgangspunktet er at det tar 10 minutter med tog fra Lillestrøm til Oslo og 12 minutter til Gardermoen. Det gir nærhet til mye utover det som metaforen dekker i nærmiljøet.
I nærmiljøet har treningssenteret stått sentralt for meg. Spinning var en ny erfaring og har gitt meg mye. Inn i 2013 er 3 økter i uken målsettingen. Gode treningskamerater og et generelt hyggelig miljø er noe av drivkraften. I 2012 startet jeg også landeveissykling (om det kan kalles det med en ny hybrid-sykkel). Turen rundt Sørumsand (4 mil), eventuelt med vaffel-stopp på museumskafeen hos Fetsund lenser, har gitt meg mye.Variert løype med kun 5 km på bilvei. Mesteparten er sykkelsti.
På kultursiden har jeg "oppdaget" hovedbiblioteket for Skedsmo kommune på Strømmen. Hovedstadens etablissementer er lett tilgjengelig og Riksteatret er fast innom kulturhuset på Jessheim. Det var en "høydare" å få med seg nyoppsettingen av "Anna Karenina" der. Nevnes må også det tyske storkonsernet Würth sitt galleri på Gjelleråsen.
Den private sfæren har ingen naturlig plass på min blogg, men i dagboken er selvsagt bryllup i familien og kontakt med flotte barnebarn skrevet med store bokstaver.
Min erfaring med å skrive dagbok er udelt positiv og anbefales gjerne til andre. Det er enklest å komme i gang ved et årsskifte. Du vet: "Nytt år - nye muligheter".
mandag 10. desember 2012
EU og fredsprisen
I dag 10. desember 2012 ble Nobels fredspris gitt til EU.
Jeg har stor sans for at snart 70 år uten storkrig i Europa markeres på denne måten.
Mine besteforeldre levde under 1. verdenskrig og mine foreldre var i 20-årene under 2. verdenskrig.
Begge generasjoner før meg opplevde altså krigen. Ute i Europa var det grusomt.
1. verdenskrig var imidlertid på "god avstand" fra Norge. Her mistet eksempelvis Frankrike 1,1 millioner soldater i skyttergravskrigen mot Tyskland.
2. verdenskrig kom oss mye nærmere. Norge håpet nok i utgangspunktet å stå helt utenfor den også, men slik ble det ikke etter hendelsene 9. april 1940. Min far deltok som offiser i trefninger med tyske enheter ved Haga bru like nord for Støren så sent som den 27. april.
Siden 8. mai 1945 har vi ikke opplevd krig på norsk jord, men den kalde krigen mellom NATO-land og land i Warzawa-pakten (med Sovjet-unionen i førersetet) opplevde til og med jeg som merkbar i mine ungdomsår og med beredskapen vi hadde ved militærtjeneste i Brigaden i Nord-Norge.
Med Berlin-murens fall ble det hele forandret til det positive og dagens EU er nok betinget av det samlede Tyskland vi da fikk.
NATO sin rolle som motkraft mot Warzawa-pakten, Berlin-murens fall og dagens gjensidige forpliktelser mellom land i EU, gir jeg hovedæren for at Europa har hatt fravær av storkrig i min levetid.
Tysklands forbundskansler Angela Merkel siterte på TV i kveld fra en av talene under prisutdelingen tidligere i dag, hvor forskjellen på krig og fred ble beskrevet slik (visstnok opprinnelig et sitat fra historikeren Herodot, som levde på antikkens tid for ca 2500 år siden):
"I krigsid begraver fedre sine sønner. I fredstid begraver sønner sine fedre".
Jeg har stor sans for at snart 70 år uten storkrig i Europa markeres på denne måten.
Mine besteforeldre levde under 1. verdenskrig og mine foreldre var i 20-årene under 2. verdenskrig.
Begge generasjoner før meg opplevde altså krigen. Ute i Europa var det grusomt.
1. verdenskrig var imidlertid på "god avstand" fra Norge. Her mistet eksempelvis Frankrike 1,1 millioner soldater i skyttergravskrigen mot Tyskland.
2. verdenskrig kom oss mye nærmere. Norge håpet nok i utgangspunktet å stå helt utenfor den også, men slik ble det ikke etter hendelsene 9. april 1940. Min far deltok som offiser i trefninger med tyske enheter ved Haga bru like nord for Støren så sent som den 27. april.
Siden 8. mai 1945 har vi ikke opplevd krig på norsk jord, men den kalde krigen mellom NATO-land og land i Warzawa-pakten (med Sovjet-unionen i førersetet) opplevde til og med jeg som merkbar i mine ungdomsår og med beredskapen vi hadde ved militærtjeneste i Brigaden i Nord-Norge.
Med Berlin-murens fall ble det hele forandret til det positive og dagens EU er nok betinget av det samlede Tyskland vi da fikk.
NATO sin rolle som motkraft mot Warzawa-pakten, Berlin-murens fall og dagens gjensidige forpliktelser mellom land i EU, gir jeg hovedæren for at Europa har hatt fravær av storkrig i min levetid.
Tysklands forbundskansler Angela Merkel siterte på TV i kveld fra en av talene under prisutdelingen tidligere i dag, hvor forskjellen på krig og fred ble beskrevet slik (visstnok opprinnelig et sitat fra historikeren Herodot, som levde på antikkens tid for ca 2500 år siden):
"I krigsid begraver fedre sine sønner. I fredstid begraver sønner sine fedre".
lørdag 8. desember 2012
Popquiz
På lørdager er det Popquiz på NRK P1, hvor Finn Bjelke leder oss gjennom musikkoppgaver fra 1960-, -70, -80 og 1990-tallet. Jeg er ikke fast lytter, men hører svært gjerne på når radioen ellers står på, som den ofte gjør på lørdag formiddag.
Jeg er interessert i pop-musikk og fikk oppleve glansperioden på 1960-tallet: Beatles, Rolling Stones, Kink og Animals med flere. Jeg husker godt de store øyeblikkene da vi samlet oss rundt platespilleren hjemme hos en kamerat hver gang en rykende fersk LP av The Beatles skulle gjennomhøres.
I NRKs Popquiz må jeg likevel erkjenne at min kompetanse er svært mangelfull og at jeg svært sjelden er i nærheten av et riktig svar, også fra 1960-tallet.
Slik sett ble lørdagens utgave et herlig unntak, hvor deltakerne nok var for unge il å vite svarene på spørsmålene. Dette uttrykte Finn Bjelke med en slags vanntro, for det var jo klassikere han hadde spurt om.
For meg ble det derfor en ekstra opptur med riktig svar på alle de tre oppgavene som ble gitt fra 1960-tallet (synd jeg ikke har bevis - satt alene i bilen).
1. Hvilken norsk popgruppe spilte inn Ebb Tide ? Pussycats
2. Hvem ga ut Eve of Destruction ? Barry McQuire
3. Hvem er dette ? Låten som ble spilt var My generation av The Who.
Sjekk dem gjerne på YouTube. På 60-tallet var det fra Jukeboxen på de fleste kaffeer de var lettest å avspille (uten for store kostnader).
Jeg er interessert i pop-musikk og fikk oppleve glansperioden på 1960-tallet: Beatles, Rolling Stones, Kink og Animals med flere. Jeg husker godt de store øyeblikkene da vi samlet oss rundt platespilleren hjemme hos en kamerat hver gang en rykende fersk LP av The Beatles skulle gjennomhøres.
I NRKs Popquiz må jeg likevel erkjenne at min kompetanse er svært mangelfull og at jeg svært sjelden er i nærheten av et riktig svar, også fra 1960-tallet.
Slik sett ble lørdagens utgave et herlig unntak, hvor deltakerne nok var for unge il å vite svarene på spørsmålene. Dette uttrykte Finn Bjelke med en slags vanntro, for det var jo klassikere han hadde spurt om.
For meg ble det derfor en ekstra opptur med riktig svar på alle de tre oppgavene som ble gitt fra 1960-tallet (synd jeg ikke har bevis - satt alene i bilen).
1. Hvilken norsk popgruppe spilte inn Ebb Tide ? Pussycats
2. Hvem ga ut Eve of Destruction ? Barry McQuire
3. Hvem er dette ? Låten som ble spilt var My generation av The Who.
Sjekk dem gjerne på YouTube. På 60-tallet var det fra Jukeboxen på de fleste kaffeer de var lettest å avspille (uten for store kostnader).
mandag 26. november 2012
70 år
I dag kl. 1445 var det 70 år siden det tyske troppetransportskipet "Donau" forlot havnen i Oslo med 532 norske jøder i lasterommene. Etter å ha skiftet transportmiddel til kuvogner/tog i polske Stettin, gikk ferden videre til Auschwitz og skjebnen vi i dag vet de møtte. Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge. 34 overlevde.
Det var 300 norske politimenn som sto for arrestasjonen av jødene. Dette var et "smart" trekk av den tyske okkupasjonsstyrken, som på denne måten nedtonet dramatikken rundt arrestasjonene og trolig reduserte frykten og rømningsfaren noe.
Uvissheten må likevel ha vært forferdelig og råskapen de møtte var i følge de overlevende sterkt økende jo nærmere de kom dødsleiren. Kvinner, barn og ikke arbeidsføre menn måtte som kjent gå til venstre.
En av de som fikk gå til høyre og som på en mirakuløs måte overlevde, var Samuel Steinmann.
Han forklarer det med en god del flaks - at han eksempelvis ble talt som nr. 9 da de sto på geledd og hver tiende skulle skytes som avstraffelse for et eller annet.
Samuel Steinmann er siste gjenlevende av de som fulgte "Donau" til Stettin for 70 år siden og har mye å fortelle oss i dokumentarfilmen "Trikken til Auschwitz", som har premiere onsdag.
Tittelen gjenspeiler turen med trikken mellom norske politimenn ned til Oslo sentrum og kaien, hvor han ble overlatt til tyskerne.
Det har tatt tid å erkjenne skyld i det offisielle Norge. For Steinmann var nok unnskyldningen som i dag kom fra Politidirektøren - for at norsk politi tok så aktiv del i arrestasjonene i 1942 - helt på sin plass.
Anbefalt litteratur:
Kritstian Ottosen: I slik en natt - deportasjonen av jøder fra Norge (Aschehoug forlag).
Det var 300 norske politimenn som sto for arrestasjonen av jødene. Dette var et "smart" trekk av den tyske okkupasjonsstyrken, som på denne måten nedtonet dramatikken rundt arrestasjonene og trolig reduserte frykten og rømningsfaren noe.
Uvissheten må likevel ha vært forferdelig og råskapen de møtte var i følge de overlevende sterkt økende jo nærmere de kom dødsleiren. Kvinner, barn og ikke arbeidsføre menn måtte som kjent gå til venstre.
En av de som fikk gå til høyre og som på en mirakuløs måte overlevde, var Samuel Steinmann.
Han forklarer det med en god del flaks - at han eksempelvis ble talt som nr. 9 da de sto på geledd og hver tiende skulle skytes som avstraffelse for et eller annet.
Samuel Steinmann er siste gjenlevende av de som fulgte "Donau" til Stettin for 70 år siden og har mye å fortelle oss i dokumentarfilmen "Trikken til Auschwitz", som har premiere onsdag.
Tittelen gjenspeiler turen med trikken mellom norske politimenn ned til Oslo sentrum og kaien, hvor han ble overlatt til tyskerne.
Det har tatt tid å erkjenne skyld i det offisielle Norge. For Steinmann var nok unnskyldningen som i dag kom fra Politidirektøren - for at norsk politi tok så aktiv del i arrestasjonene i 1942 - helt på sin plass.
Anbefalt litteratur:
Kritstian Ottosen: I slik en natt - deportasjonen av jøder fra Norge (Aschehoug forlag).
søndag 4. november 2012
Spinning med Rosa sløyfe
Lørdag den 3. november arrangerte treningssenteret jeg bruker på Lillestrøm sykkelmaraton til inntekt for kreftsakens "Rosa sløyfe"-aksjon. 16 trimmere satte seg på sykkelen kl. 10 og tråkket fram til klokken 13.20, kun avbrutt av korte matpauser m.m. 3 instruktører tok hver sin time som motivator. Som deltaker gikk det hele for min del greitt, men jeg må innrømme at jeg startet forsiktig med tanke på de drøye tre timene vi hadde foran oss på sykkelsetet.
Salg av kaffe og hjembakte kaker og loddsalg inngikk i opplegget.
"Alle bekker små blir til en stor å", heter det og den lille potten som kom inn utgjør altså sin del av de mange millioner som gis til kreftforeningens gjennom "Rosa sløyfe"-aksjonen, som har behandling/forebygging av brystkreft som hovedformål.
Flott tiltak og god sportsånd.
Og her er linken til kampanjen:
http://www.rosasloyfe.no/
Salg av kaffe og hjembakte kaker og loddsalg inngikk i opplegget.
"Alle bekker små blir til en stor å", heter det og den lille potten som kom inn utgjør altså sin del av de mange millioner som gis til kreftforeningens gjennom "Rosa sløyfe"-aksjonen, som har behandling/forebygging av brystkreft som hovedformål.
Flott tiltak og god sportsånd.
Og her er linken til kampanjen:
http://www.rosasloyfe.no/
onsdag 31. oktober 2012
VAMP
"Liten fuggel" ble spilt to ganger på kveldens konsert på Lillestrøm kultursenter, som var starten på en turné VAMP nå legger ut på. Ca 400 personer i en fullsatt Teatersal storkoste seg og fikk selv skryt fra scenen for applausen og feed-backen de ga bandet. (Jeg også synes publikum i salen var flott i sine tilbakemeldinger.)
VAMP trives på scenen og showet er av god, gammel karakter med fine overganger fra rolige til hurtige rytmer, og bruk av et utall instrumenter. (Ikke helt hverdagskost at sologitaristen håndterer trompet).
Med Odin Staveland, trommeslager Torstein Lofthus og færøyske Eivør Pálsdóttir er bandet forsterket fra sist jeg så dem. Odins "Liten fuggel" tar man jo med seg inn i nattesøvnen. Flott var det også å høre Eivør med rytmer og bruk av tromme på høyde med vår egen Mari Boine.
Alt i alt: Fin blanding av gammelt og nytt. En flott opplevelse med et av norges beste live-band.
Første del av turnéen pågår 31. okt - 8. des. Stor etterspørsel gjør at ny runde starter 13. februar.
Her er turnéprogrammet før jul:
http://www.vamp.no/konsertene/
VAMP trives på scenen og showet er av god, gammel karakter med fine overganger fra rolige til hurtige rytmer, og bruk av et utall instrumenter. (Ikke helt hverdagskost at sologitaristen håndterer trompet).
Med Odin Staveland, trommeslager Torstein Lofthus og færøyske Eivør Pálsdóttir er bandet forsterket fra sist jeg så dem. Odins "Liten fuggel" tar man jo med seg inn i nattesøvnen. Flott var det også å høre Eivør med rytmer og bruk av tromme på høyde med vår egen Mari Boine.
Alt i alt: Fin blanding av gammelt og nytt. En flott opplevelse med et av norges beste live-band.
Første del av turnéen pågår 31. okt - 8. des. Stor etterspørsel gjør at ny runde starter 13. februar.
Her er turnéprogrammet før jul:
http://www.vamp.no/konsertene/
onsdag 1. februar 2012
"En ny verden"
Siden forrige innlegg ble skrevet har vi flyttet til Lillestrøm, hvor vi etter ca 2 måneders botid finner oss godt tilrette.
Flytting fra Vestlandet til Østlandet på denne årstid, har for meg bl.a. medført at stilongs er tatt i bruk til hverdags for første gang på 25 år. Det er nemlig en god del kaldere her vinters tid. Vi satser imidlertid på å få tilbakebetalt i godt monn i sommersesongen, som vel er best i hele landet på Østlandet (?).
En annen ikke ubetydelig endring er overgangen fra enebolig til leilighet. Selv om vi føler vi har god plass rundt oss, er jo lagerplassen vesentlig mindre og dermed garasjeboden ganske full. "Det tar et par års tid før det ordner seg", fikk jeg vite av en nabo som hadde opplevd samme problemstilling for noen år siden. Folkene hos flyttebyrået hadde erfaring med at flytting fra enebolig til leilighet gjorde at mye havnet på lager hos dem (etter noen uker med prøving og feiling). Det har vi unngått.
Når det gjelder trening er overgangen stor. Jeg likte meg godt i Tokheimslia i Odda, på vei oppover i rolig tempo (med høy puls), enten jeg stoppet på Røynhogg (45 minutter) eller "825". Her på Lillestrøm er det gode løyper for både gåing/løping og sykling, men det er veldig flatt i nærmiljøet for en som ønsker å få opp pulsen uten altfor høyt tempo. Romeriksåsen og Østmarka er heldigvis ikke langt unna. Skisesongen gir også store muligheter for trening. Pt er det silkeføre.
Overskriften gjelder også det som skjedde akkurat i dag - første gang på spinning.
Hva spinning er opplyser Wikipedia:
"Spinning er en form for kondisjonstrening hvor deltakerne trener i lag på spesialbygde kondisjonssykler, ofte kalt spinningsykler. Treningen foregår vanligvis på treningssentre der laget blir ledet av en instruktør gjennom et planlagt forløp av sykling til musikk. Treningen kan også kalles innendørs sykling".
Det var naboen jeg nevner over som inviterte meg til treningsstudioet, 4 minutters spasertur fra der vi bor. Han har trolig fått en til med på laget.
Møtet med en fin instruktør og en fin gjeng medsyklister er nok viktig for det gode heletsinntrykket. Nevnes bør kanskje vaffelserveringen etter treningsøkta. Økta varte i 45 minutter og jeg satt/sto og tråkket med en god opplevelse om at dette var god trening som ga gode assosiasjoner til Tokheimslia og Røynhogg.
Flytting fra Vestlandet til Østlandet på denne årstid, har for meg bl.a. medført at stilongs er tatt i bruk til hverdags for første gang på 25 år. Det er nemlig en god del kaldere her vinters tid. Vi satser imidlertid på å få tilbakebetalt i godt monn i sommersesongen, som vel er best i hele landet på Østlandet (?).
En annen ikke ubetydelig endring er overgangen fra enebolig til leilighet. Selv om vi føler vi har god plass rundt oss, er jo lagerplassen vesentlig mindre og dermed garasjeboden ganske full. "Det tar et par års tid før det ordner seg", fikk jeg vite av en nabo som hadde opplevd samme problemstilling for noen år siden. Folkene hos flyttebyrået hadde erfaring med at flytting fra enebolig til leilighet gjorde at mye havnet på lager hos dem (etter noen uker med prøving og feiling). Det har vi unngått.
Når det gjelder trening er overgangen stor. Jeg likte meg godt i Tokheimslia i Odda, på vei oppover i rolig tempo (med høy puls), enten jeg stoppet på Røynhogg (45 minutter) eller "825". Her på Lillestrøm er det gode løyper for både gåing/løping og sykling, men det er veldig flatt i nærmiljøet for en som ønsker å få opp pulsen uten altfor høyt tempo. Romeriksåsen og Østmarka er heldigvis ikke langt unna. Skisesongen gir også store muligheter for trening. Pt er det silkeføre.
Overskriften gjelder også det som skjedde akkurat i dag - første gang på spinning.
Hva spinning er opplyser Wikipedia:
"Spinning er en form for kondisjonstrening hvor deltakerne trener i lag på spesialbygde kondisjonssykler, ofte kalt spinningsykler. Treningen foregår vanligvis på treningssentre der laget blir ledet av en instruktør gjennom et planlagt forløp av sykling til musikk. Treningen kan også kalles innendørs sykling".
Det var naboen jeg nevner over som inviterte meg til treningsstudioet, 4 minutters spasertur fra der vi bor. Han har trolig fått en til med på laget.
Møtet med en fin instruktør og en fin gjeng medsyklister er nok viktig for det gode heletsinntrykket. Nevnes bør kanskje vaffelserveringen etter treningsøkta. Økta varte i 45 minutter og jeg satt/sto og tråkket med en god opplevelse om at dette var god trening som ga gode assosiasjoner til Tokheimslia og Røynhogg.
onsdag 14. september 2011
Prosentpoeng
Prosentpoeng er et begrep som dukker opp når valgresultatet presenteres. Slik også ved det nettopp avholdte kommunevalget. Noen journalister fristes også her av forenklingslysten ved å ta bort "poeng" i ordet. De fleste av oss skjønner likevel hva som menes, men med de store endringene for noen partier ved årets valg, er det fristende å eksemplifisere hva forskjellen i begrepene prosentpoeng og prosent faktisk er.
Begge beskriver endringer fra forrige valg.
For SV og FrP var dette hhv -2 og -6,1 prosentpoeng, mens det for Høyre var 8,7 prosentpoeng.
I prosent mistet imidlertid SV ca 33 prosent av stemmene (ned fra 6,1 % til 4,1 %). FrP mistet ca 35 prosent (ned fra 17,5 til 11,4). Tilsvarende fikk Høyre 45 prosent flere stemmer med sin oppgang fra 19,3 til 28 %.
Slik jeg ser det kunne riktig bruk av prosentvis endring ved årets valg vært god tilleggsinformasjon om de store utslagene vi fikk og understreket det faktiske forhold om valgvinnere og -tapere.
Likevel er nok prosentpoeng begrepet som gjør seg best.
Her er forklaringen av begrepet som jeg fant på Wikipedia:
Prosentpoeng eller prosentenhet brukes til å angi den absolutte endringen mellom to prosentverdier. For eksempel er en endring fra 16 prosent til 20 prosent en økning på 4 prosentpoeng. Samtidig er det en relativ økning på 25 prosent, siden 4 er 25 prosent av 16. Prosentpoeng deles videre inn i basispunkter eller basispoeng, der 100 basispunkter er 1 prosentpoeng.[1]
I sammenheng med meningsmålinger så blir dette av og til omtalt feil. Man sier at oppslutningen til et parti går opp med 5 prosent når det egentlig er 5 prosentpoeng
Begge beskriver endringer fra forrige valg.
For SV og FrP var dette hhv -2 og -6,1 prosentpoeng, mens det for Høyre var 8,7 prosentpoeng.
I prosent mistet imidlertid SV ca 33 prosent av stemmene (ned fra 6,1 % til 4,1 %). FrP mistet ca 35 prosent (ned fra 17,5 til 11,4). Tilsvarende fikk Høyre 45 prosent flere stemmer med sin oppgang fra 19,3 til 28 %.
Slik jeg ser det kunne riktig bruk av prosentvis endring ved årets valg vært god tilleggsinformasjon om de store utslagene vi fikk og understreket det faktiske forhold om valgvinnere og -tapere.
Likevel er nok prosentpoeng begrepet som gjør seg best.
Her er forklaringen av begrepet som jeg fant på Wikipedia:
Prosentpoeng eller prosentenhet brukes til å angi den absolutte endringen mellom to prosentverdier. For eksempel er en endring fra 16 prosent til 20 prosent en økning på 4 prosentpoeng. Samtidig er det en relativ økning på 25 prosent, siden 4 er 25 prosent av 16. Prosentpoeng deles videre inn i basispunkter eller basispoeng, der 100 basispunkter er 1 prosentpoeng.[1]
I sammenheng med meningsmålinger så blir dette av og til omtalt feil. Man sier at oppslutningen til et parti går opp med 5 prosent når det egentlig er 5 prosentpoeng
mandag 5. september 2011
VM i friidrett
Jeg studerte på idrettshøgskolen tidlig på 1970-tallet og fikk naturlig nok innføring i de fleste idretter. Da læreren i friidrett, Arne Nytrø, skulle lære oss å kaste kule, innledet han leksjonen med å be oss ta opp kulen på 7,5 kg og skritte opp 20 meter fra ringen den skulle kastes fra. Deretter ble vi bedt om å snu oss og se tilbake på ringen. "Så langt kaster de beste i verden kula", forklarte Nytrø, mens vi sto og kjente på hvor tung den var.
I dag kaster de enda lenger og er mye bedre i de fleste grener innen friidrett og det ligger en enorm innsats bak.
Personlig er jeg mest imponert over 10- og 7-kjemperne, som må være jevnt god i så mange øvelser. Noen av dem er så gode at de kunne ha vært i norgestoppen i flere enkeltøvelser.
Ellers er konkurransene i seg selv spennende, selv om tålmodigheten kan bli satt noe på prøve hos meg i maraton. Jeg tenker faktisk at et slikt løp inne i mellom må oppleves kjedelig for de som løper også. For ikke å snakke om 50 km kappgang.
I årets VM ble trestegkonkurransen veldig morsom med et nytt ess som hoppet opp mot 18-meters grensen. Fantastisk av en 21 åring.
Så har vi Bolt da med sin hurtighet og sin stil, som satte et verdig punktum for årets VM med verdensrekorden på 4X100 meter, som han tok sammen med lagkameratene fra Jamaica.
At Norge og de øvrige nordiske land er små nasjoner, får man en bekreftelse på i et slikt mesterskap. "Vi er så få her i landet", danner basis her også. Vi har ikke så mange å ta av.
Gledelig er det derfor at vi har utøvere som når finalen i sin øvelse.
Og selvsagt er vi skuffet sammen med Andreas Torkhildsen over at det ble "bare" sølv i spydkast. Han har jo kapasiteten inne til å ta gull.
Nå må vi vente til OL i London i 2012.
I dag kaster de enda lenger og er mye bedre i de fleste grener innen friidrett og det ligger en enorm innsats bak.
Personlig er jeg mest imponert over 10- og 7-kjemperne, som må være jevnt god i så mange øvelser. Noen av dem er så gode at de kunne ha vært i norgestoppen i flere enkeltøvelser.
Ellers er konkurransene i seg selv spennende, selv om tålmodigheten kan bli satt noe på prøve hos meg i maraton. Jeg tenker faktisk at et slikt løp inne i mellom må oppleves kjedelig for de som løper også. For ikke å snakke om 50 km kappgang.
I årets VM ble trestegkonkurransen veldig morsom med et nytt ess som hoppet opp mot 18-meters grensen. Fantastisk av en 21 åring.
Så har vi Bolt da med sin hurtighet og sin stil, som satte et verdig punktum for årets VM med verdensrekorden på 4X100 meter, som han tok sammen med lagkameratene fra Jamaica.
At Norge og de øvrige nordiske land er små nasjoner, får man en bekreftelse på i et slikt mesterskap. "Vi er så få her i landet", danner basis her også. Vi har ikke så mange å ta av.
Gledelig er det derfor at vi har utøvere som når finalen i sin øvelse.
Og selvsagt er vi skuffet sammen med Andreas Torkhildsen over at det ble "bare" sølv i spydkast. Han har jo kapasiteten inne til å ta gull.
Nå må vi vente til OL i London i 2012.
søndag 28. august 2011
Trening
Etter en del reisefravær, er det godt å komme tilbake til vante omgivelser og mer faste aktiviteter. Dette gjelder bl.a. fysisk trening, som jeg synes er lettes å holde i gang når man befinner seg i kjent terreng.
En tur i helt nytt terreng ble det imidlertid for meg i sommer med turen til Nona, høyeste fjelltopp på Grytøy, drøyt 1000 moh. Dette er en dagstur med ganske sterk stigning og delvis gang i ur på slutten, men oppe på toppen blir du belønnet med en fantastisk utsikt over selve Grytøy og havområdet mellom Andøy og Hinnøy. Turen har stått på dagsorden i mange år, og det er veldig hyggelig å se tilbake på at jeg kunne realisere dette i sommer. Takk til Tore Varmedal, som var med som kjentmann og turkamerat.
Litt sprek følte jeg meg faktisk da jeg tok matpausen oppe på toppen. Men også her fant jeg "et søskenbarn på Gjøvik" da jeg bladde i boka man kan skrive seg inn i: En 80-åring hadde gjort sin 49. og 50. tur denne sommeren. "Dette blir nok min siste tur hit opp", hadde 80-åringen skrevet i boka, bak tallet 50.
Tilbake til hverdagen er det altså de faste turene som nå tilstrebes tatt ofte nok til at man kjenner det gjør godt. Sommerens mål er å gå "De fem fjellturer" opp til 5 fjelltopper i nærområdet, 4 av dem ca 1400 moh. I skrivende stund gjenstår de to lengste. Sist jeg tok alle fem på en sommer var i 2006 og det er godt å kjenne at det ikke er tyngre i år.
For meg er trening plussaktivitet,som bringer meg inn i en positiv spiral med økt overskudd og både fysisk og psykisk velvære. Det kan likevel være perioder det er tungt å komme i gang, dersom treningsavbruddet blir for langt. Regelmessighet blir således et treningsmål i seg selv.
Med årene er jeg også blitt flinkere til å starte rolig ut, både med treningen generelt og på hver enkelt tur. Jeg må også erkjenne at hardt underlag tærer mer på kroppen enn tidligere og unngår derfor dette.
Jeg synes det er greit å gå i litt stigning, slik at hjertefrekvensen øker uten at tempoet nødvendigvis må være stort. I de senere år har jeg hatt stor glede av å bruke pulsklokke til å regulere intensiteten. En treningstur trenger ikke være lenger enn 30 minutters gange i stigning, men blir gjerne litt lenger. Jeg har forøvrig stor sans for innfalssvinkelen til trim, som ble lansert for mange år siden: 50 meter gang - 50 meter jogg, intervalltrening. Som en start.
Intervalltrening i en helt annen divisjon sto også på dagsorden for en 18-årig skiløper, som trente i samme lia som jeg gikk i sommer. I løpet av treningsøkten passerte han meg 8 ganger på vei opp, og like mange ganger ned. Det virket som han koste seg også.
En tur i helt nytt terreng ble det imidlertid for meg i sommer med turen til Nona, høyeste fjelltopp på Grytøy, drøyt 1000 moh. Dette er en dagstur med ganske sterk stigning og delvis gang i ur på slutten, men oppe på toppen blir du belønnet med en fantastisk utsikt over selve Grytøy og havområdet mellom Andøy og Hinnøy. Turen har stått på dagsorden i mange år, og det er veldig hyggelig å se tilbake på at jeg kunne realisere dette i sommer. Takk til Tore Varmedal, som var med som kjentmann og turkamerat.
Litt sprek følte jeg meg faktisk da jeg tok matpausen oppe på toppen. Men også her fant jeg "et søskenbarn på Gjøvik" da jeg bladde i boka man kan skrive seg inn i: En 80-åring hadde gjort sin 49. og 50. tur denne sommeren. "Dette blir nok min siste tur hit opp", hadde 80-åringen skrevet i boka, bak tallet 50.
Tilbake til hverdagen er det altså de faste turene som nå tilstrebes tatt ofte nok til at man kjenner det gjør godt. Sommerens mål er å gå "De fem fjellturer" opp til 5 fjelltopper i nærområdet, 4 av dem ca 1400 moh. I skrivende stund gjenstår de to lengste. Sist jeg tok alle fem på en sommer var i 2006 og det er godt å kjenne at det ikke er tyngre i år.
For meg er trening plussaktivitet,som bringer meg inn i en positiv spiral med økt overskudd og både fysisk og psykisk velvære. Det kan likevel være perioder det er tungt å komme i gang, dersom treningsavbruddet blir for langt. Regelmessighet blir således et treningsmål i seg selv.
Med årene er jeg også blitt flinkere til å starte rolig ut, både med treningen generelt og på hver enkelt tur. Jeg må også erkjenne at hardt underlag tærer mer på kroppen enn tidligere og unngår derfor dette.
Jeg synes det er greit å gå i litt stigning, slik at hjertefrekvensen øker uten at tempoet nødvendigvis må være stort. I de senere år har jeg hatt stor glede av å bruke pulsklokke til å regulere intensiteten. En treningstur trenger ikke være lenger enn 30 minutters gange i stigning, men blir gjerne litt lenger. Jeg har forøvrig stor sans for innfalssvinkelen til trim, som ble lansert for mange år siden: 50 meter gang - 50 meter jogg, intervalltrening. Som en start.
Intervalltrening i en helt annen divisjon sto også på dagsorden for en 18-årig skiløper, som trente i samme lia som jeg gikk i sommer. I løpet av treningsøkten passerte han meg 8 ganger på vei opp, og like mange ganger ned. Det virket som han koste seg også.
lørdag 23. juli 2011
Oslo 22. juli
Vi er i Oslo 22. juli og tar oss en tur til sentrum. Underveis til kaféen på VG-passasjen (som ligger vis-a-vis Regjeringskvartalet) får jeg en innskytelse om å foreslå at min kone og jeg heller går på restauranten Apotheket på St Olavs plass. En times tid senere går vi ut på gata og befinner oss ca 200 meter fra Regjeringskvartalet. Klokken er 1526. Så smeller det. Et fryktelig brak. Kunne det være et tordenskrall ? Neppe.
Så vender vi blikket mot Akersgata og ser folkeansamlingen, alle med blikket mot Regjeringskvartalet. Vi blir stående en stund og beveger oss etter hvert langs baksiden av VG-huset, hvor enda flere mennesker samler seg. Ryktene svirrer. Hva har skjedd? Eksplosjon ? Bombe? En forbipasserende forteller at høyblokka er blåst i filler og gir oss første indikasjon på hva som har hendt. Jeg ringer en svoger for å sjekke om det er kommet noe på nettet, men det er for tidlig.
Så kommer politiet og smått om senn avsperres området. Nede ved Tinghuset er noen allerede i ferd med å samle knuste vindusglass som ligger på fortauet. Vi får beskjed om at trikken vi venter på er stanset inntil videre og får etter en tid tak i en drosje som tar oss hjem.
På TV kommer etter hvert de grusomme realiteter for dagen og dagen etter våkner vi opp til de fryktelige tapstallene på Utøya.
Vi dropper en planlagt tur til sentrum lørdag, men jeg tar turen bort til Baker Hansen på Adamstuen, hvor en ungdom er alene på jobb denne lørdagen. Jeg blar gjennom avisene som er tilgjengelig der. Hovedoppslaget er det samme. VG har ekstrautgave. - Hvordan har du det i dag, spør ekspeditøren meg. Selv opplever hun det litt skummelt å være alene på jobb. - Det er så få kunder i dag og nesten ingen biler som kjører forbi, sier hun. Med andre ord en stille by. Dagen derpå.
Nå gjelder det å få klarhet i hva som har skjedd og hvorfor.
Men Norge vil nok aldri bli helt det samme fra i dag.
Så vender vi blikket mot Akersgata og ser folkeansamlingen, alle med blikket mot Regjeringskvartalet. Vi blir stående en stund og beveger oss etter hvert langs baksiden av VG-huset, hvor enda flere mennesker samler seg. Ryktene svirrer. Hva har skjedd? Eksplosjon ? Bombe? En forbipasserende forteller at høyblokka er blåst i filler og gir oss første indikasjon på hva som har hendt. Jeg ringer en svoger for å sjekke om det er kommet noe på nettet, men det er for tidlig.
Så kommer politiet og smått om senn avsperres området. Nede ved Tinghuset er noen allerede i ferd med å samle knuste vindusglass som ligger på fortauet. Vi får beskjed om at trikken vi venter på er stanset inntil videre og får etter en tid tak i en drosje som tar oss hjem.
På TV kommer etter hvert de grusomme realiteter for dagen og dagen etter våkner vi opp til de fryktelige tapstallene på Utøya.
Vi dropper en planlagt tur til sentrum lørdag, men jeg tar turen bort til Baker Hansen på Adamstuen, hvor en ungdom er alene på jobb denne lørdagen. Jeg blar gjennom avisene som er tilgjengelig der. Hovedoppslaget er det samme. VG har ekstrautgave. - Hvordan har du det i dag, spør ekspeditøren meg. Selv opplever hun det litt skummelt å være alene på jobb. - Det er så få kunder i dag og nesten ingen biler som kjører forbi, sier hun. Med andre ord en stille by. Dagen derpå.
Nå gjelder det å få klarhet i hva som har skjedd og hvorfor.
Men Norge vil nok aldri bli helt det samme fra i dag.
onsdag 29. juni 2011
Hurtigruta
"Hurtigruten - minutt for minutt" på NRK2, hvor vi fulgte MS NORDNORGE fra Bergen til Kirkene i perioden 16. - 22. juni, skal ha hatt nær 3 millioner seere totalt. Jeg var blant dem som ofte var innom kulturkanalen til NRK disse dagene, både sent og tidlig.
Hurtigruta har eksistert siden 1893, da pioner og kaptein Richard With tok til orde for at det måtte være mulig å opprette en rute langs kysten mellom Sør-Norge og Nord-Norge. Den største utfordringen var nok skipsfart innaskjærs de mørke nettene vinterstid. Men slik ble altså landsdeler og spesielt steder langs kysten nordpå bundet sammen.
Dagens MS NORDNORGE fra 1997 er fjerde generasjon siden det første (damp)skipet med dette navn ble satt inn i ruten i 1924 og vi opplever selvsagt i dag en helt annen standard på skipene enn de opprinnelige.
Når det gjelder betydningen hurtigruta har hatt, spesielt nordpå, sier visesangeren Halvdan Sivertsen det som har vært et faktum for mange med sangen "Bare hurtigruta går", hvor et av versene lyder:
Stormen står inn fra Saltenfjord
Han slår og han slit og han rive
Herregud kor sterk og stor
Nu står han oss visst etter livet
Strømmen går og togan står
Og flyan må dem tjore
Fjellet stengte dem i går
Og bilan e helt utpå jordet
Bare hurtigruta går.
Jeg har erfaring med at det (nesten) går an å stille klokka etter når hurtigruta passerer Toppsundet/Grytøy to ganger daglig på vei nordover til Harstad ved 6-tida eller sydover fra Harstad rundt 0930. Det er et flott syn når majestetene siger inn eller ut sundet, spesielt på vei sydover mot Risøyrenna.
Et helt personlig forhold har jeg også til en av hurtigrutene, MS Harald Jarl. Den er ikke lenger i drift som hurtigrute (ombygd til lukseriøst cruise-skip med navnet Andrea i 2002), men var ganske ny (1960) da jeg mønstret på i Trondheim som byssegutt i min første sommerjobb i 1964. Sist jeg så skipet i sin opprinnelige form (2001), lå det ved kai i Oslo. Da var fortsatt kunsten til Kaare Espolin Johnson ombord. Disse bildene fins nå på en av de nye hurtigrutene, MS Trollfjord.
Tilbake til 1964, kan jeg trekke frem mange minner. Tre ganger Bergen-Kirkenes tur/retur fulgte jeg skipet. Jeg tror timelønna var under 2 kroner, men vi hadde altså fri kost og losji. Det første skiftet i byssa måtte på kl. 0600. Jobben jeg husker best er den daglige skrellingen av store mengder poteter. Selv om en skrellemaskin gjorde mye av jobben måtte flekkene som var igjen tas med en håndskreller. Og det tok jo sin tid. Et hyggeligere minne er når vi tok ombord ferske bakervarer i Harstad. Da unte vi oss én godbit eller to.
Jeg likte meg så godt at jeg tok sommerjobb i 1965 også, men da var jeg rykket opp til ryddegutt.
Hurtigruta har eksistert siden 1893, da pioner og kaptein Richard With tok til orde for at det måtte være mulig å opprette en rute langs kysten mellom Sør-Norge og Nord-Norge. Den største utfordringen var nok skipsfart innaskjærs de mørke nettene vinterstid. Men slik ble altså landsdeler og spesielt steder langs kysten nordpå bundet sammen.
Dagens MS NORDNORGE fra 1997 er fjerde generasjon siden det første (damp)skipet med dette navn ble satt inn i ruten i 1924 og vi opplever selvsagt i dag en helt annen standard på skipene enn de opprinnelige.
Når det gjelder betydningen hurtigruta har hatt, spesielt nordpå, sier visesangeren Halvdan Sivertsen det som har vært et faktum for mange med sangen "Bare hurtigruta går", hvor et av versene lyder:
Stormen står inn fra Saltenfjord
Han slår og han slit og han rive
Herregud kor sterk og stor
Nu står han oss visst etter livet
Strømmen går og togan står
Og flyan må dem tjore
Fjellet stengte dem i går
Og bilan e helt utpå jordet
Bare hurtigruta går.
Jeg har erfaring med at det (nesten) går an å stille klokka etter når hurtigruta passerer Toppsundet/Grytøy to ganger daglig på vei nordover til Harstad ved 6-tida eller sydover fra Harstad rundt 0930. Det er et flott syn når majestetene siger inn eller ut sundet, spesielt på vei sydover mot Risøyrenna.
Et helt personlig forhold har jeg også til en av hurtigrutene, MS Harald Jarl. Den er ikke lenger i drift som hurtigrute (ombygd til lukseriøst cruise-skip med navnet Andrea i 2002), men var ganske ny (1960) da jeg mønstret på i Trondheim som byssegutt i min første sommerjobb i 1964. Sist jeg så skipet i sin opprinnelige form (2001), lå det ved kai i Oslo. Da var fortsatt kunsten til Kaare Espolin Johnson ombord. Disse bildene fins nå på en av de nye hurtigrutene, MS Trollfjord.
Tilbake til 1964, kan jeg trekke frem mange minner. Tre ganger Bergen-Kirkenes tur/retur fulgte jeg skipet. Jeg tror timelønna var under 2 kroner, men vi hadde altså fri kost og losji. Det første skiftet i byssa måtte på kl. 0600. Jobben jeg husker best er den daglige skrellingen av store mengder poteter. Selv om en skrellemaskin gjorde mye av jobben måtte flekkene som var igjen tas med en håndskreller. Og det tok jo sin tid. Et hyggeligere minne er når vi tok ombord ferske bakervarer i Harstad. Da unte vi oss én godbit eller to.
Jeg likte meg så godt at jeg tok sommerjobb i 1965 også, men da var jeg rykket opp til ryddegutt.
mandag 20. juni 2011
- Har du gitt deg ?
Det var på en formiddagstur til fots jeg fikk spørsmålet. Det lå liksom i kortene at det kom der jeg var ute å gikk midt på formiddagen en helt vanlig hverdag og arbeidsdag - for de fleste.
Vedkommende som stilte spørsmålet hadde selv nettopp "gitt seg" etter - som han presiserte - mer enn 40 år i som arbeidstaker i kommunen. Han visste jeg var jevngammel og leste tegningen rett. Jeg hadde gitt meg etter 40 år i arbeidslivet, de siste 18 som informasjonssjef i en produksjonsbedrift. Og jeg var i ferd med å bevege meg inn i et nytt modus. Feriemodus sier noen. For meg var det "alternativ aktivitet" jeg holdt på med med trim eller turgåing i høysetet.
1. mars var jeg over på avtalefestet pensjon i en alder av 62 år. Jeg hadde så smått begynt å fundere på muligheten et halvår i forveien, som jeg forøvrig skriver om på forrige blogg. Nå var jeg altså der, men opplevde det fortsatt litt uvirkelig å svare ja på spørsmålet som altså ble stilt.
Som nevnt: Noen beskriver endringen som at man går over i feriemodus. Der har jeg i tilfelle vært i mer enn 3 måneder nå. Med tidsfrister og "dead-lines", som har vært en del av min hverdag, var den første opplevelsen at en kanskje ubevisst spenning forlot kroppen. Jeg kan faktisk tidfeste det til den dagen min arvtaker i jobben tok over ansvaret. Da slapp jeg taket og kjente jeg nøt det.
Så var det det nye livet, da. Uten en fast jobb å gå til. Det var her turgåing og trim kom inn. I stedet for å møte på jobben kl. 8, tok jeg bena fatt ved 10-tiden, stakk en tur innom biblioteket senere på dagen og tok ellers fatt på de mange ting som var ugjort i hus og heim.
Det går saktere; på den måten er feriemodus ganske beskrivende. Jeg opplever konkret at jeg har bedre tid til ulike gjøremål. Litt spøkefullt kan jeg si at jeg også kjører litt saktere når vi er på landeveien. Dette er en positiv opplevelse.
Samtidig er det jo et slags vemod at yrkeskarrieren har tatt slutt. Man kjenner at noen av forbindelseslinjene bakover blir klippet av, men for meg har det vært lett å skifte fokus.
Likevel er jo passiviteten på denne bloggen, som jeg hadde tenkt å være ofte på fra første dag, et eksempel på at omstilling tar tid. Nå er imidlertid skrivelysten i ferd med å komme tilbake, uten "dead-line", som var noe av drivkraften og kravet før.
Så får vi se, da.
Vedkommende som stilte spørsmålet hadde selv nettopp "gitt seg" etter - som han presiserte - mer enn 40 år i som arbeidstaker i kommunen. Han visste jeg var jevngammel og leste tegningen rett. Jeg hadde gitt meg etter 40 år i arbeidslivet, de siste 18 som informasjonssjef i en produksjonsbedrift. Og jeg var i ferd med å bevege meg inn i et nytt modus. Feriemodus sier noen. For meg var det "alternativ aktivitet" jeg holdt på med med trim eller turgåing i høysetet.
1. mars var jeg over på avtalefestet pensjon i en alder av 62 år. Jeg hadde så smått begynt å fundere på muligheten et halvår i forveien, som jeg forøvrig skriver om på forrige blogg. Nå var jeg altså der, men opplevde det fortsatt litt uvirkelig å svare ja på spørsmålet som altså ble stilt.
Som nevnt: Noen beskriver endringen som at man går over i feriemodus. Der har jeg i tilfelle vært i mer enn 3 måneder nå. Med tidsfrister og "dead-lines", som har vært en del av min hverdag, var den første opplevelsen at en kanskje ubevisst spenning forlot kroppen. Jeg kan faktisk tidfeste det til den dagen min arvtaker i jobben tok over ansvaret. Da slapp jeg taket og kjente jeg nøt det.
Så var det det nye livet, da. Uten en fast jobb å gå til. Det var her turgåing og trim kom inn. I stedet for å møte på jobben kl. 8, tok jeg bena fatt ved 10-tiden, stakk en tur innom biblioteket senere på dagen og tok ellers fatt på de mange ting som var ugjort i hus og heim.
Det går saktere; på den måten er feriemodus ganske beskrivende. Jeg opplever konkret at jeg har bedre tid til ulike gjøremål. Litt spøkefullt kan jeg si at jeg også kjører litt saktere når vi er på landeveien. Dette er en positiv opplevelse.
Samtidig er det jo et slags vemod at yrkeskarrieren har tatt slutt. Man kjenner at noen av forbindelseslinjene bakover blir klippet av, men for meg har det vært lett å skifte fokus.
Likevel er jo passiviteten på denne bloggen, som jeg hadde tenkt å være ofte på fra første dag, et eksempel på at omstilling tar tid. Nå er imidlertid skrivelysten i ferd med å komme tilbake, uten "dead-line", som var noe av drivkraften og kravet før.
Så får vi se, da.
fredag 31. desember 2010
Snart pensjonist ?
Har du sluttet i jobben? Det var en tidligere kollega, selv for lengst pensjonist, som for noen år siden stilte meg et uventet spørsmål. Det ble derfor hengende litt i luften, mens jeg spurte meg selv: - Ser jeg så gammel ut?
- Nei, det er ikke fullt så ille, jeg har noen år før jeg kan pensjonere meg, var svaret den gang.
Jeg husker godt hvordan vedkommende nærmest overså svaret, fortsatte sitt resonnement og la ut hvor fint han hadde det etter at han ga seg på jobben, at han ikke hadde angret en eneste dag, og at han aldri hadde hatt det så travelt som i pensjonisttilværelsen.
Jeg misunte han ikke, men kjente på meg at resonnementet trolig hadde noe allmenngyldig over seg, når man først var blitt pensjonist.
Det er gått noen år siden den gang, og jeg har vent meg til at det samme spørsmålet har kommet oftere etter at jeg fylte 60. Nå nærmer jeg meg faktisk 62 år. I Norge kan mange, inkluderet meg selv, da gå av med pensjon på ordnede vilkår.
De samme vilkår sier at jeg kan velge selv. Mellom to goder, slik jeg ser det: jobbe eller pensjonere meg.
Nå skal jeg finne mitt ståsted som gjør at det ene alternativet skal velges framfor det andre.
Jobber eller pensjonere meg ?
Pensjonere meg eller jobbe ?
Det er nok av råd å få fra andre. "Du må ikke finne på å jobbe en dag lenger enn du trenger", er ett.
"Det er mange som har angret på at de sluttet", et annet.
Den hyggeliste kommentaren kom fra en kollega i samme korridor: "Er ikke du for sprek til å slutte, da?".
Mange innfallsvinkler å ta innover seg.
Jeg er i skrivende stund i tvil om hva som er riktig for meg.
I praksis er det vel slik at om jeg velger å pensjonere meg, har jeg brent noen broer for alltid. Selve jobben, daglig kontakt med kolleger, interessante arbeidsoppgaver, de faste holdepunkt.
En dag jeg er sliten på og kanskje av jobben, kommer andre tanker fremst i bildet: gjøre noe helt annet, slippe å følge klokken morgen og kveld, og tidsfrister i arbeidet. Mer tid til familien og fritidssysler. Nye muligheter.
Det handler vel egentlig om å gå fra et tilrettelagt liv, slik det har vært for meg i om lag 40 år, til å få veldig mye fritid. Det er kanskje der utfordringen ligger, ja.
Men uansett valg, er helsen den viktigste basis for det gode liv. Beholder jeg den, kan det bli 40 nye år - som pensjonist.
Men da må jeg bli 100!
- Nei, det er ikke fullt så ille, jeg har noen år før jeg kan pensjonere meg, var svaret den gang.
Jeg husker godt hvordan vedkommende nærmest overså svaret, fortsatte sitt resonnement og la ut hvor fint han hadde det etter at han ga seg på jobben, at han ikke hadde angret en eneste dag, og at han aldri hadde hatt det så travelt som i pensjonisttilværelsen.
Jeg misunte han ikke, men kjente på meg at resonnementet trolig hadde noe allmenngyldig over seg, når man først var blitt pensjonist.
Det er gått noen år siden den gang, og jeg har vent meg til at det samme spørsmålet har kommet oftere etter at jeg fylte 60. Nå nærmer jeg meg faktisk 62 år. I Norge kan mange, inkluderet meg selv, da gå av med pensjon på ordnede vilkår.
De samme vilkår sier at jeg kan velge selv. Mellom to goder, slik jeg ser det: jobbe eller pensjonere meg.
Nå skal jeg finne mitt ståsted som gjør at det ene alternativet skal velges framfor det andre.
Jobber eller pensjonere meg ?
Pensjonere meg eller jobbe ?
Det er nok av råd å få fra andre. "Du må ikke finne på å jobbe en dag lenger enn du trenger", er ett.
"Det er mange som har angret på at de sluttet", et annet.
Den hyggeliste kommentaren kom fra en kollega i samme korridor: "Er ikke du for sprek til å slutte, da?".
Mange innfallsvinkler å ta innover seg.
Jeg er i skrivende stund i tvil om hva som er riktig for meg.
I praksis er det vel slik at om jeg velger å pensjonere meg, har jeg brent noen broer for alltid. Selve jobben, daglig kontakt med kolleger, interessante arbeidsoppgaver, de faste holdepunkt.
En dag jeg er sliten på og kanskje av jobben, kommer andre tanker fremst i bildet: gjøre noe helt annet, slippe å følge klokken morgen og kveld, og tidsfrister i arbeidet. Mer tid til familien og fritidssysler. Nye muligheter.
Det handler vel egentlig om å gå fra et tilrettelagt liv, slik det har vært for meg i om lag 40 år, til å få veldig mye fritid. Det er kanskje der utfordringen ligger, ja.
Men uansett valg, er helsen den viktigste basis for det gode liv. Beholder jeg den, kan det bli 40 nye år - som pensjonist.
Men da må jeg bli 100!
søndag 29. august 2010
36 kg
De som kjenner meg tror kanskje at jeg med denne overskriften har tenkt å skryte på meg en storfisk.
Saken dreier seg imidlertid om et høyst levende menneske, min tante på 101 år.
- De synes jeg er for tynn og har gitt meg noe næringsrikt å drikke, sier hun med et glimt i blikket.
Jeg besøker henne ikke ofte på grunn av geografisk avstand, men det hender jeg ringer henne eller, som nå, altså stikker innom sykehjemmet hun bor på når jeg er i Oslo.
- Hei, er det deg, sier hun, og gir tydelig uttrykk for at hun kjenner igjen meg. Godt gjort, synes jeg, men tanken om at hun også sa navnet mitt da jeg besøkte henne for et års tid siden gjør meg litt usikker. - Har du ikke kona med, spør hun og bekrefter at hun er helt med. Barn og barnebarn spør hun også etter med interesse. Så forteller hun selvsagt om sine egne, som hun er så stolt av. - Det var trist å miste henne, sier hun. Det er datteren og eneste barn som døde av kreft hun snakker om. På veggen henger et bilde av henne. Det gjør det også av mannen, som gikk bort for mange år siden. Det siste gjelder vel mange gamle damer.
Men tante har holdt stand og ber oss sette oss ned på det lille rommet hun disponerer. Tilbud om kaffe kommer. Hadde vi ikke kjørt bil ville det ha blitt satt fram sherry også. Fin frue tante, men først og fremste et fantastisk menneske å møte.
- Har du lest dagens avis, sier hun. Hun abbonnerer på Aftenposten som ligger foran henne. - Du kan ta den med.
Så referer hun til nettopp dagens og de økonomiske problemene i USA.
Tante hører dårlig og er også dårlig til bens. Det siste er nok ikke uten en viss sorg og tidvis også smerter. Det nevnes når man treffer henne. Men hun er mest opptatt av hva som skjer rundt henne og familien forøvrig. Slik sett var det også naturlig at hun inviterte til 100 årsdag i 2009. Det største for meg på denne dagen var da hun under måltidet løftet hendene og ba oss være med på allsang, hvor hun sang opp og dirigerte. Sang fra hennes egen ungdomstid. Et festlig og rørende innslag.
Nå spør jeg meg selv om jeg kanskje kan ha fått noen av genene søster til min far innehar. En ting har vi i alle fall felles. Vi er begge venstrehendte.
Saken dreier seg imidlertid om et høyst levende menneske, min tante på 101 år.
- De synes jeg er for tynn og har gitt meg noe næringsrikt å drikke, sier hun med et glimt i blikket.
Jeg besøker henne ikke ofte på grunn av geografisk avstand, men det hender jeg ringer henne eller, som nå, altså stikker innom sykehjemmet hun bor på når jeg er i Oslo.
- Hei, er det deg, sier hun, og gir tydelig uttrykk for at hun kjenner igjen meg. Godt gjort, synes jeg, men tanken om at hun også sa navnet mitt da jeg besøkte henne for et års tid siden gjør meg litt usikker. - Har du ikke kona med, spør hun og bekrefter at hun er helt med. Barn og barnebarn spør hun også etter med interesse. Så forteller hun selvsagt om sine egne, som hun er så stolt av. - Det var trist å miste henne, sier hun. Det er datteren og eneste barn som døde av kreft hun snakker om. På veggen henger et bilde av henne. Det gjør det også av mannen, som gikk bort for mange år siden. Det siste gjelder vel mange gamle damer.
Men tante har holdt stand og ber oss sette oss ned på det lille rommet hun disponerer. Tilbud om kaffe kommer. Hadde vi ikke kjørt bil ville det ha blitt satt fram sherry også. Fin frue tante, men først og fremste et fantastisk menneske å møte.
- Har du lest dagens avis, sier hun. Hun abbonnerer på Aftenposten som ligger foran henne. - Du kan ta den med.
Så referer hun til nettopp dagens og de økonomiske problemene i USA.
Tante hører dårlig og er også dårlig til bens. Det siste er nok ikke uten en viss sorg og tidvis også smerter. Det nevnes når man treffer henne. Men hun er mest opptatt av hva som skjer rundt henne og familien forøvrig. Slik sett var det også naturlig at hun inviterte til 100 årsdag i 2009. Det største for meg på denne dagen var da hun under måltidet løftet hendene og ba oss være med på allsang, hvor hun sang opp og dirigerte. Sang fra hennes egen ungdomstid. Et festlig og rørende innslag.
Nå spør jeg meg selv om jeg kanskje kan ha fått noen av genene søster til min far innehar. En ting har vi i alle fall felles. Vi er begge venstrehendte.
søndag 29. november 2009
"825"
Det var i en lunsjpause på jobben i vår jeg la lista. Noen kollegaer snakket om trim og inviterte meg til å bli med på et ukentlig opplegg, som de syntes gjorde fantastisk godt. Jeg har et ganske bevisst forhold til trening og betydningen det har for velvære og overskudd, og var allerede i gang med små trimturer denne våren. Planen om noen lengre turer i en fast løype hadde også begynt å ta form og i nevnte lunsjpause la jeg den fram, som et slags alternativ til tilbudet, men også som noe jeg forpliktet meg til: "10 turer i løpet av sommersesongen til den første hvilebua på vei mot Folgefonna". (Hvilebua ligger 825 moh - vi snakker om høydemeter - og stigningen opp dit er ganske jevn, helt uten flate partier. Startpunktet ligger på 10 moh.)
Dermed var det sagt, og gjennomføringen av 10 turer (mot den ene årlige opp dit) stod for tur.
Strekningen opp til hvilebua, som i vår familie nå omtales som "825" (etter noen sms med meldingen "825. Alt vel."), gjøres unna på 35 minutter for de aller beste. Da snakker vi om løping. Jeg har hittil ikke klart turen på under timen, men kjemper meg gjennom en sesong gradvis ned på tidsforbruket. Her er både fysikk og psyke tellende. Og det fins mange delmål underveis. De første gangene er "svingen", "vegskillet", "skogkanten" og lignende viktig for å kjenne at man kommer seg stadig lengre opp i lia før man kjenner det blir tungt. "Røynhogg" (der skogen er snauhogd) er det viktigste delmålet, omtrent 3/5 oppe. Da er altså mer enn halvparten av turen unnagjort og mindre enn halvparten igjen til man er på nettopp "825". De første gangene jeg kommer opp til Røynhogg, har jeg fått nok, tar en pause - og går ned igjen. Men etter hvert gir pausen her overskudd til å gå videre oppover og den 10. mai var jeg endelig ved hvilebua første gang i 2009.
De første turene innebærer noe "snøpulsing", men den 14. juni kunne jeg notere "snøfri sti" i treningsdagboka.
Den beste form for betaling i denne sammenheng er forøvrig når jeg endelig passerer Røynhogg og kjenner jeg ikke har behov for å ta den nevnte pausen, men går videre i jevnt tempo. "Uten pause underveis" er faktisk en milepæl, som noteres i treningsdagboka.
Det er fint å ha noe fast å gå til og å måle seg mot når man vil få opp formen. Slik ble "825" viktig for meg i 2009. Og det ble 14 turer med den siste 6. september.
Jeg burde vel nevne at også turen nedover kan ta på. Det er vel derfor jeg i ettertid sliter med et vondt kne. "Alt med måte" gjelder mao her også. Litt flatere løype kan kanskje være fornuftig når neste sesong starter? Det viktigste er imidlertid å finne et opplegg man trives med og som gir overskudd og velvære som betaling, nesten helt gratis.
(Jeg kom forøvrig til å nevne de 14 turene jeg hadde gått til "825" til en kjenning, da vi kom i snakk om sånt. Han kjente en som hadde gått 100 turer i løpet av en sesong i en tilsvarende løype - den siste på nyttårsaften - for å nå tallet 100. "Alle har et søskenbarn på Gjøvik", tenkte jeg.)
Dermed var det sagt, og gjennomføringen av 10 turer (mot den ene årlige opp dit) stod for tur.
Strekningen opp til hvilebua, som i vår familie nå omtales som "825" (etter noen sms med meldingen "825. Alt vel."), gjøres unna på 35 minutter for de aller beste. Da snakker vi om løping. Jeg har hittil ikke klart turen på under timen, men kjemper meg gjennom en sesong gradvis ned på tidsforbruket. Her er både fysikk og psyke tellende. Og det fins mange delmål underveis. De første gangene er "svingen", "vegskillet", "skogkanten" og lignende viktig for å kjenne at man kommer seg stadig lengre opp i lia før man kjenner det blir tungt. "Røynhogg" (der skogen er snauhogd) er det viktigste delmålet, omtrent 3/5 oppe. Da er altså mer enn halvparten av turen unnagjort og mindre enn halvparten igjen til man er på nettopp "825". De første gangene jeg kommer opp til Røynhogg, har jeg fått nok, tar en pause - og går ned igjen. Men etter hvert gir pausen her overskudd til å gå videre oppover og den 10. mai var jeg endelig ved hvilebua første gang i 2009.
De første turene innebærer noe "snøpulsing", men den 14. juni kunne jeg notere "snøfri sti" i treningsdagboka.
Den beste form for betaling i denne sammenheng er forøvrig når jeg endelig passerer Røynhogg og kjenner jeg ikke har behov for å ta den nevnte pausen, men går videre i jevnt tempo. "Uten pause underveis" er faktisk en milepæl, som noteres i treningsdagboka.
Det er fint å ha noe fast å gå til og å måle seg mot når man vil få opp formen. Slik ble "825" viktig for meg i 2009. Og det ble 14 turer med den siste 6. september.
Jeg burde vel nevne at også turen nedover kan ta på. Det er vel derfor jeg i ettertid sliter med et vondt kne. "Alt med måte" gjelder mao her også. Litt flatere løype kan kanskje være fornuftig når neste sesong starter? Det viktigste er imidlertid å finne et opplegg man trives med og som gir overskudd og velvære som betaling, nesten helt gratis.
(Jeg kom forøvrig til å nevne de 14 turene jeg hadde gått til "825" til en kjenning, da vi kom i snakk om sånt. Han kjente en som hadde gått 100 turer i løpet av en sesong i en tilsvarende løype - den siste på nyttårsaften - for å nå tallet 100. "Alle har et søskenbarn på Gjøvik", tenkte jeg.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
